Gudbrandsdalen er et område med mye bevart draktmateriale, spesielt fra Nord i dalen. Materialet, eller klærne, befinner seg i museer og hos private, og jeg har vært så heldig å få studere deler av det. Dette har gitt meg mulighet til å kopiere og rekonstruere draktdeler og sette dem sammen til bunad. I denne artikkelen viser jeg flere varianter som baserer seg på det bevarte materialet. Den eldste drakten skriver seg  fra andre halvdel av 1700-tallet. Mens den yngste har vært i ubrutt tradisjon nesten helt opp til vår egen tid.

Det eldste materialet er ei brude-drakt fra Tofte på Dovre, som skal være brukt ved et bryllup i 1759. Trøye og skjørt er kopiert og satt sammen til en bunad. Stoffene i originalmaterialet bestod av silkedamask og brosjert ulldamask, såkalt kalemank. Samme type stoffer er brukt i kopiene, men med en annen fargesammensetning enn originalene. I tillegg til disse to delene hadde brudedrakten et liv i brosjert silke. Det er ikke ofte man er så heldig å finne draktdeler som har vært brukt samtidig av samme person, men etter å ha studert alle delene og tegnet av mønster er det mye som tyder på at dette har vært tilfelle.

Skjørtet i bunaden er sydd av blå brosjert kalemank og trøya i en rosa-rød silkedamask. Originaldrakten hadde sølvkniplinger på skjørt og trøye, noe som foreløpig ikke er videreført i bunaden. Trøya er fôret med linlerret i overdel og ermer, og kattun i underdel. Den er sydd sammen med spilesøm og lintråd. Det er innfelte kiler på forstykkene og vifte-formede ryggstykker. Ermene er trekvart lange og sydd i fasong. Foran har trøya en snørestolpe med snørehull, så trøya er snørt sammen ved hjelp av en tvunnet lintråd. Skjørtet er sydd sammen med lintråd og åpne attersting, og i nederkant er den skonnert med en smal kant av kattun. Skjørtet har små legg og en smal linning som er hektet sammen midt bak.

Som hodeplagg har jeg valgt ei toblads-lue, siden dette er en hodeplaggtype som kan vært brukt til denne type drakt. Det finnes flere bevarte tobladsluer fra Nord-Gudbrandsdalen, som muligens er fra samme periode som livet og skjørtet.  

Hugo Fredrik Hjorthøy som var prost i Gudbrandsdalen på slutten av 1700-tallet skriver: «Konerne bruge sorte Fløiels, Moors eller Taftes Huer.» 

Foto : Heidi Fossnes

Den originale brude-stakken hadde en annen fargekombinasjon enn kopien. Den var også sterkt glanset, noe produsentene av dagens kalemank ikke klarer å få til. Brosjeringene i kalemanken er derimot tilstede i dagens kvaliteter.

Foto : Heidi Fossnes
Foto : Heidi Fossnes

Trøya er en kopi av Guri Pålsdatter Tofte, fra Dovre sin brudetrøye. Hun giftet seg med Jaakob Iversen Kvarberg i Vågå i 1759. Originaltrøya kom inn til Maihaugen i 1905. Den er i orange damaskvevd silke, fôret med linlerret i overdel og ermer, og trykt bomulls-stoff i skjørtedelen. Fra livet langs forkantene og ned, langs nederkant og ved håndleddene har trøya en påsydd metallknipling. Den har foreløpig ikke kommet på kopien.

Foto : Heidi Fossnes

Som hodeplagg er det her brukt ei tobladslue med silketørkle som er lagt glatt over pannen og bundet fast med ei knute i nakken.

Foto : Heidi Fossnes

Trøya har en lang skjørtedel med isydde kiler på forstykkene. Livlinjen sitter i normal høyde foran, men går litt opp bak. Ermene er forholdsvis korte.

Svarte luer av både fløyel og silke-stoffer som f.eks duchesse, finnes bevart. Bunadslua er av silkeduchesse kantet med rosa silkebånd. Til fôr er det brukt kattun og som mellomfôr er det brukt et tynt lag med stry. 

Rundt lua er det knytt et silketørkle med knuten bak. Dette etter en beskrivelse som Ragnhild Bleken Rusten refererer til i sin bok «Folkedrakt og bymote i Gudbrandsdalen», der Ivar Kleivens mor forteller at fra Vågå ca.1820 brukes et stort blomstret tørkle knytt rundt lua med knuten bak. Lua som er beskrevet er riktignok ei «bott-huve», men tobladsluene er noe eldre. Snittet i tobladsluene krever også noe som holder dem fast til hodet.

Rundt halsen er det knytt et silketørkle.

De blå trøyene i silkedamask er også kopiert etter bevart materiale, men fra en senere periode, muligens helt i begynnelsen av 1800-tallet. Den har et annet snitt enn den rosa brudetrøya. Her sitter livlinjen høyere, og med seks nedsydde legg bak på forstykkene, og vifteformede ryggstykker gjør at trøya får mye vidde bak. Trøya er også kortere enn den  rosa, og ermene går ned til håndleddet. Originalen hadde sølvkniplinger, noe den ene av mine trøyer også har fått. Det finnes flere bevarte trøyer med dette snittet i Gudbrandsdalen, men også fra andre områder. Den røde trøya i façonné eller everlasting, har samme snitt, men er kopiert etter en annen trøye fra dalen.

Foto : Heidi Fossnes
Foto : Heidi Fossnes

Denne modellen bruker ei tobladslue i svart fløyel med silketørkle bundet rundt. Tørklet legges glatt over pannen og knytes bak.

Foto : Heidi Fossnes
Foto : Heidi Fossnes

Både bott-huve (til venstre) og tobladslue (over) kan brukes til disse draktene. De kan brukes både med og uten et silketørkle bundet rundt.

Foto : Heidi Fossnes
Foto : Heidi Fossnes

Som skjørt til disse trøyene brukes samme type som til den rosa trøya, men også skjørt i ensfarget og tofarget ull-damask, eller silkedamask kan brukes.

Fôret i trøyene er linlerret og kattun og de er også sydd sammen med spilesøm.

Til denne type trøye kan det brukes både tobladslue med tørkle rundt eller botthuve både med og uten tørkle. 

Botthuvene er et hodeplagg som det finnes mange bevarte av, de fleste i brosjert silke. Disse luene består av en pull, som kan være delt med en søm midt bak, og et pannestykke med søm midt foran. Pannestykket er sterkt vattert med hamp, linstry eller ull. Pullen kan også ha noe vattering. Til fôr har det vært brukt både linlerret og kattun, og rundt kanten et smalt bånd. I de kopierte bott-huvene er det bruk stry til vattering.

Foto : Heidi Fossnes

Bottuva som vises her er i svart silkedamsk kantet med rød silke.

Foto : Heidi Fossnes

En variant med brosjert kalemank. 

Foto : Heidi Fossnes

Livkjolene kom i mange varianter og fikk gjerne navn etter stoffet som ble brukt i stakken.

Foto : Heidi Fossnes

En variant med tofarget ulldamask i livet.

Foto : Heidi Fossnes

Stakken i brosjert kalemank har en skoning av kattun.

Foto : Heidi Fossnes

Den nedre delen av trøya er fôret med kattun.

Foto : Heidi Fossnes

Stakken i brosjert kalemank har en skoning av kattun.

Disse to draktene er tydelig mote-påvirket, den første fra rokokkomoten med mye vidde over hoftene både på trøye og skjørt.  I tillegg er ermene trekvart lange. (Se side 16.) De blå silketrøyene og den røde i everlasting har flere detaljer fra den etterfølgende perioden, nemlig  louise seize. De har bakovertrukket vidde, smalere ryggstykker i livet, hevet livlinje og ermer som går ned til håndleddet.

Utover mot 1830, blir liv og skjørt sydd sammen og vi får det som i Gudbrandsdalen blir kalt «livkjol» eller «snørlivs-kjol». Til å begynne med var livene korte, og rakk bare til rett under bysten, og ryggstykkene var smale nederst. Hals- og ermringninger var store og selene smale. Disse første livkjolene kunne ha et empirelignende uttrykk. Sømmen var stort sett gjort på samme måte som de tidligere trøyene og livene. De var sydd sammen med spilesøm, hadde stikninger rundt hals, ermeåpning og i forkant.

Senere ble livene sidere, de smale ryggstykkene og selene ble bredere og når symaskinen kom ble stikningen rundt kantene sydd med maskin. Selv om maskinen ble tatt i bruk ble livene fortsatt sydd sammen med spilesøm, og det var først senere at hele livet ble sydd med maskin.

Foto : Heidi Fossnes

Hodeplagget, som kalles botthuve, har en karakteristisk polstring i panne-stykket. Den er sydd i silke og fôret med kattun. Polstringen er av stry. I nakken er det en rynketråd til justering av vidden. Botthuver kom på moten rundt 1800 og ble brukt til livkjolen fram til den etterhvert ble avløst av stivaturklet. 

Foto : Heidi Fossnes
Foto : Heidi Fossnes

Damaskkjolen har fått navn etter materialet i stakken, som er i ulldamask. Forkleet er småblomstret i en blanding av ull og silke. Det har legg i livet, linning og en litt bredere fald nederst. Damaskkjolen kan brukes både med og uten forkle.

Foto : Heidi Fossnes

Her møtes to ulike tidsperioder ved livkjolen som kom på moten i 1830-årene til venstre og brudedrakten fra 1759 til høyre i bildet.

Livene kunne være av silke, ull, bomull og fløyel. Stoffene kunne være lokalt produsert eller sydd av importerte stoffer. 

Skjørtene eller stakkene som nå var sydd fast til livet var lagt i bredere folder som møttes i en motfold midt bak. Ofte var disse liv og stakker sydd om fra eldre drakter, og stakkene kunne være av ulike materialer, både hjemmevevde i ruter, striper og trykte, men også importerte stoffer har blitt brukt. Livkjolene fikk navn etter stoffet i stakken som for eksempel rondastakk eller råndastakk, (det er ulike oppfatninger om hva som er rett skrivemåte, derfor er begge nevnt) rutastakk, damaskkjol eller trykktykjol, som også betegnes trekktykjol. De fleste stakkene har et legg nede, såkalt hengefall og skonering på vrangen i nederkant. I tillegg kunne de ha en slitesnor eller en børstekant i kanten.

De kopierte livkjolene har alle liv som er sydd for hånd, mens noen av stakkene er sydd med maskin. Stoffene som er brukt i livene på de tre damaskkjolene er tofarget ulldamask og brosjert ulldamask, kalemank og silkedamask. Alle har skjulte  hekter i forkant. Damaskkjolen med rosa silkeliv har også et småblomstrete forkle i ull og silke. Som hodeplagg er det brukt botthuver og skjortene er av lin og av bomull. Rundt halsen, under den nedbrettede skjortekragen, er det knytt et silketørkle med flat knute.

Rondastakken har en smal-stripete stakk av ull og bomull.  Stakken har hengefall, og lommer av trykt bomull sydd inn i sømmene. Livet er i trykt bomullsstoff, og har fasong som livene på damaskkjolene, men her er det lagt et legg foran på selen for justering. Forkle er av silkeduchesse, og til hodeplagg et stivatørkle. Dette er det vanligste hodeplagget til rondastakken, og kunne gjerne ha vært brukt til damaskkjolen også. Skjorta er av ubleka lin med trådtunger rundt krage og håndlinninger.

Foto : Heidi Fossnes
Foto : Heidi Fossnes

Skjorta her er i ubleket lin med trådtunger rundt krage og håndlinninger. Kragen er nedbrettet. 

Foto : Heidi Fossnes

Selene på livet har legg foran, slik at lengden kan justeres ved behov.

Foto : Heidi Fossnes

Flere typer forklær blir brukt til ronda-stakken. Både brodert silkeforkle, mønster-vevd silkeforkle, ullforkle i svart eller rødt med border i rosebragd, eller som her i svart silkeduchesse. Det sies at rondastakken i den tidligste perioden ble brukt også uten forkle. Men i dag brukes det alltid.

Foto : Heidi Fossnes

Stivaturkle er som navnet sier, stivet. Det blir brettet sammen på en bestemt måte og disse brettene kommer godt fram når tørkleet knytes på.

Foto : Heidi Fossnes

I stakkens sidesømmer er det sydd inn lommer i bomullstoff.

Foto : Heidi Fossnes

Understakken er i kraftig bomull med ei bred kappe nederst. Den er også utstyrt med lomme foran.

Under disse stakkene er det brukt understakk av kraftig bomull. Understakkene har kappe nederst og lomme foran. Til rondastakken er det brukt et silketørkle rundt halsen. Dette tørklet kunne også vært av bomull, eventuelt bomull /silke.

Til både rondastakk og damaskkjol blir det brukt ei svart trøye i klede eller vadmel som ytterplagg. Trøya har vide ufôrede ermer, mens bolen er fôret i lin eventuelt halvlin. Trøya eller jakka blir kalt «svarttrøye», «rondtrøye» eller «vidermstrøye», den er hektet foran og skal gå til livet. 

I Gudbrandsdalen er det bevart en god del korsettsnøreliv i ulike fasonger, kvaliteter og materialer. De fleste i importerte stoffer som ulldamask, everlasting og silke. Flere av disse livene har sydde kanaler og i noen av disse kanalene er det spiler av hvalbarder eller jern.  I nederkant har de tunger og rundt kanten er det skinn. Foran er det sydd snørehull for træing av snor. 

Det finnes noe billedmateriale i form av malerier eller tegninger av personer fra Gudbrandsdalen med skjørt og trøye fra sent 1700-  og tidlig 1800- tall.  Det samme finnes av livkjolene og etter hvert kom det også fotografier. 

Når det gjelder korsettsnørelivene er det vanskeligere å vite hvordan disse har vært brukt. Har de vært synlig, eller har de bare vært brukt som undertøy under trøya?

Flere liv er kopiert og sydd opp, og jeg har her valgt å bruke dem sammen med et svart skjørt av silkedamask og en tofarget ulldamask. 

Foto : Heidi Fossnes

Svarttrøya, slik vi kjenner den i dag, kom i bruk i Nord-Gudbrandsdalen i første halvdel av 1800-tallet, trolig på den tiden liv og stakk ble sydd sammen til livkjoler. Kjersti Krekling sier i sin bok «Bunader frå Gudbrandsdalen» at plagget som type kan være langt eldre. Trøya er et ytterplagg og når den blir brukt over finskjorta, skal skjortelinningen brettes over trøyeringningen slik at skjortekragen blir synlig.

Foto : Heidi Fossnes

Det røde korsettsnørelivet er en direkte kopi av et korsettsnøreliv både i snitt, materialer og søm. Dette livet hadde en ekstra tunge uten skinnkant i hver side, muligens for å gi ekstra vidd over hoftene. Begge de kopierte korsettsnørelivene er fôret med linlerret og kantet med skinn. Sømmen er selvfølgelig gjort for hånd med ubleket lintråd, og spilene er av metall. Livene er snørt foran med silkebånd.

Til korsettsnørelivene brukes det linskjorter uten krage, med en støpt sølje som holder skjorta sammen i halsen.

På hodet har disse to modellene tobladsluer, den ene i svart fløyel, den andre i silkeduchesse. Rundt luene og rundt skuldrene brukes silketørklær. 

Det bevarte materialet fra 1700- og tidlig 1800- tall består for det meste av høytids- eller brudedrakter, som oftest i flotte stoffer, mens livkjoler som var i bruk senere i tillegg kan være av noe enklere kvalitet.

Selv om det er mye bevart draktmateriale fra Gudbrandsdalen og det er mulighet for kopiering eller rekonstruksjon, vil det alltid dukke opp spørsmål rundt sammensetning av drakt-delene, når kopiene skal bli til en bunad. Dette er det selvsagt viktig å ta hensyn til.

Vi takker Maihaugen for at vi fikk benytte det vakre friluftsmuseet til fotografering av bunadene.

Foto : Heidi Fossnes

Bunad med korsettsnøreliv i toskaftvevd ull. og skjørt i tofarget ulldamask. Tobladslue i svart fløyel med silketørkle bundet rundt.

Foto : Heidi Fossnes
Foto : Heidi Fossnes
Foto : Heidi Fossnes

Et silketørkle bli lagt over skuldrene og festes innunder selene på livet.

Foto : Heidi Fossnes
Foto : Heidi Fossnes

Bunad med korsettsnøreliv i tofarget ull-damask og skjørt i silkedamask. Tobladslue i silkeduchesse med silketørkle bundet rundt. Mulighetene er mange når det gjelder stoffer, så sant det finnes god dokumentasjon på at de har blitt brukt tradisjonelt.

Foto : Heidi Fossnes

Korsettsnøreliv finnes det flere av i Gudbrandsdalen. De to som vises her har mye til felles, med skinnkantede tunger nederst og innsydde spiler.  Begge livene er helt og holdent sydd for hånd med ubleket lintråd. Spilene er av metall. Livene er fôret med linlerret.