Førstekvinnen innen norsk folkedraktsforskning tar i mot oss i sin trivelige leilighet på Frogner i Oslo.
  - Se her. Ta på deg disse, du, så holder du deg varm!, sier hun og byr meg sine varme filttøfler før vi forflytter oss inn i den lune stuen. På veien inn henger et vakkert rødt veggteppe, sikkert håndvevet i et eller annet norsk dalføre, tipper jeg?
  - Å nei. Dette er fra en tur jeg hadde til Krakow, sier Aagot og byr meg sitte ned. I taket over stolen hennes henger en knallrød parasoll, med håndtaket ned, som om den er på vei opp og ut. Jeg klarer ikke ta øynene fra den.
  - Å, den. Den er fra Hiroshima. Fikk den av en japaner som kom hit for å lære om folkedrakter. Jeg synes den var så fin så jeg måtte henge den opp.
 Krakow? Hiroshima? Jeg trodde vi skulle snakke om klesskikker i norske dalfører. Det skal vi og, men damen er bereist og det preger selvfølgelig både henne og stuen. Den lange reisen gjennom våre folkedrakter begynte i 1956. Da hev Aagot seg på sin - allerede den gang -  gamle sykkel: en sort 1940-modell av merket DBS. Med svipptursekken «Arild» full av blyanter og papir på ryggen og et fotoapparat av merket «Rolley Cord» rundt halsen la hun av sted på landeveien på oppdrag fra Norsk Folkemuseum. I hodet hadde hun fagene engelsk, historie, pedagogikk samt hovedfag i norsk, i hjertet en sann interesse for norske klesskikker. Aagot var trettito og skulle ut og registrere folkedraktene våre. Reisen skulle vare i over tretti år og bringe henne gjennom store deler av Norge. Skjønt, nord for Trondheimsfjorden har hun ikke kommet. Det må hun overlate til neste generasjon.
  - Jeg kunne ikke noe om disse gamle klesskikkene, men jeg var jo vokst opp med dem, sier Aagot. Så startet hun da også sin forskning nettopp i Ål i Hallingdal, der er hun født og oppvokst.
  - Det var litt vanskelig å begynne akkurat der, i hjembygda mi. Folk kjente meg jo, og syntes nok at jeg burde kjenne svarene selv. På den andre siden var det greit å begynne i Ål. Mange gikk jo dåsekledd i den tida:
  - Dåsekledd?
   - Ja, vet du ikke hva det betyr du, kanskje?, smiler Aagot lunt. Dås er den svarte stakken i folkedraktene våre.
  - Jeg trodde en stakk var en stakk, og ferdig med det!
  - En stakk heter det først når plagget er
farget. Dås, doss eller døss brukes over store deler av landet som betegnelse for det du kaller en svarte stakk.
  Hun vet hva hun snakker om, Aagot Noss. Som filolog har hun passet på å samle ikke bare klær og kunnskap om klesskikker, men mangfoldige ord og uttrykk knyttet til plagg, kledning og utførelse som ville ha gått tapt  uten henne. «Køyse» er et annet slikt ord. Det er betegnelsen på et hodeplagg fra middelalderen. Du finner det igjen flere steder i landet. I Nordfjord brukte de ordet «kåpe» om det de fleste i dag kaller en kep. Ei trøye var et ytterplagg, ikke undertøy.
  - Folk var flinke til å ordlegge seg før. I dag prater en bare for å fylle et tomrom. Før kunne en uttrykke noe med ordet. Vi hadde ord med nyanser. I et håndarbeid var det for eksempel ulike navn på ulike sting i ett motiv. Her er mye borte nå.
  Helt borte er det ikke. Aagot Noss har notert ned alt for oss. I et helt yrkesliv har hun samlet, tegnet, fotografert og skrevet, og i et helt pensjonistliv har hun publisert fra sin kunnskap. Du kan lese det, alt sammen, i hennes uttallige artikler i norske og utenlandske tidsskrifter og hennes mange bøker om emnet. Den siste, «Frå tradisjonell klesskikk til bunad i Vest-Telemark» kom ut i 2003, så damen har på ingen måte lagt ned blyanten. Flere filmer har det også blitt.   
  Aagot er en høyt aktet foredragsholder både i Norge og i utlandet, noe som har gjort henne svært bereist. Den svarte DBS'en fra 1940 gjorde nok nytten sin her til lands, men Aagot har måttet ta andre framkomstmidler i bruk til for å formidle sine kunnskaper om norske folkedrakter, det være seg til USA, Canada, Europa eller til fjerne Østen. I museumskretser er hun høyt respektert, både i Norge og internasjonalt. På veggen i den koselige stuen hennes henger bilder av familie og slekt i folkedrakter, side om side med bildet av Aagot sammen med dronning Sonja, St. Olavs orden (ridder av første klasse), Kongens fortjenestemedalje i gull og en rekke andre utmerkelser.      
  Aagot Noss har i mange år vært en sentral skikkelse i Bunad og folkedraktrådet, som i dag har sitt sete ved Valdres Folkemuseum i Fagernes. Hun skiller skarpt mellom hva som er bunad og hva som kan betegnes som folkedrakt.
  - Det er to begreper med ganske ulikt innhold og med hver sin utviklingshistorie. Folkedraktene har levd sitt eget liv og gjør det fremdeles enkelte steder i landet vårt. Annerledes er det med bunaden. Den har sin bakgrunn i folkedraktene, men er langt mer ensartet og uniformell. Man har tatt ut kirkeklærne i folkedrakttradisjonen og laget et plagg som nå brukes til fest. Folkedrakten var jo brukt til både fest og hverdag. Men når man skulle i kirken, pyntet man seg ekstra fint. Det var nok en høy terskel man trådde over, den gangen man tok kirkeklærne ut av kirken og utvidet bruken. Det falt nok mange gamle tungt for brystet. En bunad er altså  en rest, en del av folkedrakttradisjonen vår.
  - En rest til fest, mener du?
  - Ja, det kan du kanskje kalle det, sier Aagot mens hun skjenker kaffe i store, tynne kopper og byr på tykke skiver med velduftende julekaker.
  - Sikkert hjemmebakt, med oppskrift fra Ål, tenker jeg, men Aagot ler:
  - Å langt i fra, dette har jeg kjøpt på bakeriet. Må gjøre det lettvint av og til, vet du.
  Selv har hun ikke akkurat ord på seg for å være lettvint. Ut av hennes årelange forskning kommer det heller ikke mange konklusjoner. Det har hun overlatt til andre. Draktforskere vi har snakket med bøyer seg i støvet for Aagot og hennes store kunnskap, men river seg samtidig i håret over at de må trekke konklusjonene selv, mens de mest pålitelige burde kommet fra henne.
  - Sier de det? Ja, ja. Kan hende er det slik.  
 Den tidligere førstekonservatoren ved Norsk Folkemuseum smiler litt forundret ved denne framstillingen, men lar seg ikke hefte så mye ved det. Med hennes store kunnskap om folk og klær har ydmykhet og respekt slått følge.
  Aagot Noss har med sin forskning gitt oss en reiseskildring det ikke finnes maken til i vår litteratur. Et ferdaminne i norske folkedrakter og klesskikker.  Så får det heller være, da, at andre må trekke konklusjonene. Materialet ligger jo der! Det har Aagot sørget for. Tusenvis av plagg har hun registrert gjennom intervjuer med i alt to hundre og femti mennesker som hun - uten unntak - kaller informanter.
  - Skal du skrive om bygninger, kan du prate om teknikker og materiale, det behøver ikke bli så intimt. Men når du ber mennesker om å finne fram klærne de og slekta har brukt og vise hvordan og hvorfor de bar dem, da kommer du ofte nært innpå dem, forteller Aagot. Samtalene kunne nok dreie seg om hendelser som har ført til både gleder og
sorger for informantene. Fra hverdagslige saker til festlige anledninger. Fra livets begynnelse til siste åndedrag. Fra barseltradisjoner til og med gravskikker. Aagot er dypt takknemlig for tilliten de ga henne, alle som tok i mot henne på hennes lange samlerferd. Mange betroelser har hun nok fått på veien som for alltid er gjemt hos henne. Dem deler hun ikke med publikum.
  Aagot reiste alene, hun kom på sykkel, kledd i anorakk og skjørt, og kanskje et skaut.
  - Det er så fint å sykle. Du rekker å lese det som står på postkassene du passerer på veien. Og det har vært helt nødvendig å reise alene, sier Aagot, og føyer til at hun ikke har noen tro på teamwork.
  - Hadde jeg hatt med meg flere folk i følget ville jeg ikke fått den samme kontakten med folk jeg besøkte.
  Syklingen har holdt Aagot sprek. Hun har hatt flere sykler, men ingen slår den gamle DBS's som hun startet med.
  - Den har jeg ennå, ler Aagot. Jeg bruker den når jeg skal på butikken hjemme i Ål. Hun har kjøpt seg et lite hus i hjembygda. Dit reiser hun så ofte hun kan, når ikke forskerpensjonisttilværelsen blir for travel.
  Flere av informantene har hun beholdt som brevvenner.
  - En av informantene mine, en kvinne på 89 år fra Tinn i Telemark, skrev til meg så lenge hun levde. Da jeg ble kjent med henne gikk hun i
vadmålssokker og fotkluter, siste rest av en middelaldertradisjon.
   - Fotkluter?
  - Ja. Det var kluter, tøystykker som de gamle brettet på en spesiell måte rundt foten.
Det var det hun brukte til hverdags, som folk flest. Men når hun kirkekledde seg hadde hun strikkete sokker og lærsko. Det er de strikkete sokkene og skoene som er mest kjent for ettertiden, men de var altså til kirke- og høytidsbruk. Hverdagsklærne er mange steder glemt. I skiftene, som går tilbake til 1600-tallet, finner vi også mest fra høytid og helg, lite fra hverdagen.
  - Hvorfor er det så viktig å ta vare på denne kunnskapen?
  - Vi må vite om det som har vært for å vite hvem vi er. Klesskikken forteller om samfunnsformen. En kjerne som tilpasses vår tid. Det trenger ikke være gammelt og avleggs fordi om det tilhører en tradisjon.
  - Det er noe jeg undres på. Den hallingbunaden vi har i dag er påvirket av Hulda Garborg. Hun var i Ål med folkedans i begynnelsen av 1900-tallet. Hun fikk hele øvre Hallingdal til å bytte ut hodeplaggene
sine med den lille lua fra Gol som alle kjenner i dag. Før hadde de jentepannelin for den
som var ugift og hette for den gifte. Hulda Garborgs argument var at dette var for tungvint. Hun ville at alt skulle være likt i et område. At ungjentene gjorde opprør mot en gammel tradisjon som kunne kjennes som tvangstrøye, kan man kanskje forstå, men kvinnfolk i alle aldre la vekk hodebunaden sin for godt og erstattet den med lua! Hulda Garborg hadde slik makt over folk. Det er meg en gåte.
  - Mønstertegningen til lua kom snart i bladet «Bygd og by». Ikke lenge etter fikk vi også «matchesyndromet». Alt skulle passe sammen. Fargene i ett plagg skulle absolutt tas opp i andre plagg i drakten. Slik er det nå også, men slik gjorde ikke de gamle. Ingen sa dem at det måtte være likt, eller at alt måtte være håndlaget. De tok det de likte, og det de kunne få kjøpt. «Mønsteret hadde vi i hue', og fargene tok vi ettersom dagen var», sa en av informantene til meg.
  - En slags styring har det likevel vært, påpeker draktforskeren, de fulgte visse snitt og uskrevne regler for hvordan drakten burde være. Men de hadde stort spillerom. De gamle folkedraktene er så vakre i all sin variasjon. Ta for eksempel hallingene! De ville ha sterke farger. Hos dem ser vi ofte at de hadde rødt og blått og silkesjal med spreke farger.   
  Disse variasjonene i den århundrelange tradisjonen vil Aagot at folk skal vite om. Hun vil at vi skal kjenne til de gamles store kreativitet og oppfinnsomhet, både når det gjaldt materiale, form, pynt og utforming. Deres evne til å utvikle teknikker og redskap vil hun også at vi skal se.
  - I dag kjenner mange for eksempel til mangletreet, men aller mest i betydning av kjærestegave og prydgjenstand, ikke et redskap for å stryke klær. Slikjikjakji, derimot, er det nok langt færre som aner hva er, smiler Aagot.
  - Slikji…hva behager?, spør jeg, og bekrefter igjen min uvitenhet.
  - Det var et redskap for å glatte ut kvitsaumen. Slikjikjaken var laget av kjevebeinet på ei ku. Slikjitonn var liknende redskap laget av en grisetann. «Å slikja» betyr å glatte, polere eller stryke. Begge disse redskapene ble brukt helt til 1960-årene, lenge etter at elektriske strykejern kom inn i hjemmene, rett og slett fordi de var best.
  Aagot skulle ønske at våre dagers forskere kunne kaste seg over slike emner.
  - Hvorfor i all verden tar ikke kvinneforskerne for seg de århundrelange tradisjonene innen veving, strikking, søm? De som satt og broderte har ingen skrevet om. Hva er det som gjør tekstile kulturminner og utøverne av de mange håndverk knyttet til dem av mindre verdi og interesse enn arbeidet til for eksempel treskjærerne og rosemalerne? Merkelig, synes Aagot.
  - Du har skrevet mest om kvinneklær. Er det noen spesiell grunn til det?
  Aagot Noss tenker seg litt om før hun svarer.
  - Det er så mye symbolikk i kvinneklær. Det synes jeg er så spennende. Det finnes så
mange variasjoner. Se bare på hodebunaden! Skikken går tilbake til middelalderen. Hodebunaden forteller mye om mennesket som bærer den, enten det er til hverdag, helg eller høytid. På hodeplagget kunne man se hvem som var gifteferdig, hvem som var gift, enke eller attergløyme, det vil si: over tretti og ugift. I Hordaland bruker de ulike skaut som brettes på forskjellig vis. Denne skikken har overlevd i Hordaland fram til vår tid. I øvre Hallingdal, Valdres, Sogn og Telemark brukes hårfletting med ulike band.
  - Det har lenge vært vanlig mange steder i landet å skaffe ungjentene bunad til konfirmasjonen, enten det er en kirkelig eller såkalt borgelig markering.
  - Ja det er ikke så rart, sier Aagot. Helt siden førkristen tid har vi hatt ritualer og klesskikker i forbindelse med overgangen til gifteferdig alder. Overgangen ble markert med at man kledde seg på voksent vis. Da kristendommen kom, tok folk med seg denne gamle skikken til kirken.
  - I dag synes det å ha blitt rene moten å skaffe seg bunad?
  - Det er nok mange som skaffer seg bunad i dag, men et slikt plagg kan aldri bli en mote, da ville det vært borte forlengst. Når folk vil skaffe seg en bunad, er det fordi de vil ha en identitet. De vil kjenne røttene sine. Et behov for å høre til et sted. I en tradisjon er det alltid noe konstant. En mote farer alltid videre: det som er i år var ikke i fjor.
  - Hvordan skal vi kle oss korrekt i en bunad eller en folkedrakt? Hvordan skal det egentlig være?
  - Det vet jeg ikke, sier nestoren i norsk folkedraktforskning. Og hvem kan forresten vite det? En bunad er, som du var inne på, en rest til fest. Den kan aldri bli noe annet enn et kompromiss. Derfor er det umulig å si hva som er en korrekt bunad. Når det gjelder folkedrakter, som så mye annet i samfunnet, vet vi bare hvordan det har vært og hvordan det er i dag. Hvordan det skal være, se det får vi nok aldri svar på.

Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 1/04