Hun smiler bredt: «Men jeg kan bare ikke la det være!»

Så er ikke Anne Marit bunadmisjonær heller; bare bunadelsker.

Noen fortalte oss at Magasinet BUNAD måtte snakke med Anne Marit Jacobsen. Hun var så glad i Øst-Telemarkbunaden sin, fikk vi vite, og hun bruker den en masse.

«Ja, men det er helt sant. Jeg er virkelig glad i den og bruker den så ofte det byr seg en anledning,» forteller Anne Marit mens hun pakker ut de forskjellige plaggene sine i studioet til fotograf Eva.

«Den har stor verdi for meg; for jeg har arvet den etter mor. Hun brukte den mye når hun sang.
... Det har forresten jeg gjort mange ganger også.»

Til informasjon, er Anne Marit Jacobsen datter av sangerinnen Randi Heide Steen. Hun var berømt for sin sopran, og hadde mange, store roller innen opera, operetter og romanser.

«Det var Anne Bamle som sydde bunaden til mor en gang på femtitallet. Den skal visstnok være av samme type som den Kronprinsesse Märtha fikk,» fortsetter Anne Marit.

Anne Bamle sydde først en bunad til kronprinsessen i slutten av tyveårene. Den gikk med i brannen på Skaugum i 1930. Så ble det sydd en ny bunad, men den ble borte under krigen da rikskommissær Josef Terboven brukte det nyoppbygde Skaugum som sin private bolig. Anne Bamle ga seg ikke: Etter krigen sydde hun nok en bunad til Kronprinsesse Märtha. Og det er denne bunaden Anne Marit antar’ moren hennes fikk maken til.

«Helga Løvli fra Jondalen har restaurert bunaden for meg, etter at jeg overtok den. Mor hadde også en annen skjorte til bunaden, men den er så gammel og slitt at jeg ikke tør bruke den lenger,» sier hun.

Anne Marit har to bunadskjorter. Den ene er en rutet bomullsskjorte.

«Denne har jeg sydd selv, og den liker jeg godt å ha på meg. Den er liksom litt uformell. Da pleier jeg ikke bruke belte heller. Og denne røde nålen har jeg lyst til å sette på her...»

Hun blir plutselig litt usikker: «Men kan jeg det, da. Kanskje noen blir sinte?»

Vi beroliger henne med at her er det hva hun selv liker som er av betydning. Lettet sier hun: «Ja, da vil jeg ha det på den måten. Og hvis jeg kan ha disse to silketørklene med frynser på? Jeg synes det er gøy at det blir litt rufsete.»

Anne Marit stiller seg opp for fotograf Eva. Hun poserer uten regi.

«Du kan jo stå, du!» utbryter Eva mens hun knipser i vei. Vips, så er billedserien på plass. «Det er nemlig ikke mange som kan det. Å stå slik i en naturlig positur, mener jeg. Men så er du jo ikke direkte uvant med å være i rampelyset heller.»

Anne Marit vil gjerne ha noen bilder der hun ser alvorlig ut.

«Det har så lett for å bli litt sånn ‘morsomt‘ bestandig,» sier hun.

Kanskje ikke så rart, med det komiske talentet som denne damen har. Vi er alle enige i at det vil være fint med noen underfundige, tankefulle uttrykk også.

Etterpå skifter Anne Marit til den andre skjorten. Den er hvit med broderier.

«Til denne skjorta må jeg ha sølja som spelemann og sølvsmed Hallvard Bjørgum har laget,» forteller hun. «Og nå må beltet på plass. Hvis jeg kan ha på meg denne fine halsnålen? Den er kanskje ikke helt Telemark, men den betyr mye for meg: Jeg har arvet den etter mor, og jeg tenker på henne hver gang jeg tar den på.»

Vi andre er enige i at det er viktig å ta vare på gode minner, selv når det går på bekostning av det korrekte.

Tilslutt knyter hun på seg et silketørkle som Gro Randen har vevet.

«Er det ikke lekkert?! Dette er jeg så glad i. Og jeg måtte virkelig jobbe for å få kjøpt det. Det er så godt å ha på også, for det glir ikke så lett...»

Knivørepynten hennes blir vi enige om å fjerne. For det blir kanskje litt ugreit med slik pynt sammen med Gro Randens håndvevde silketørkler. Garantert bedre uten ...

Anne Marit stiller seg opp igjen foran kameraet, og mottar nok en gang mange lovord for den profesjonelle måten hun poserer på, fra fotograf Eva.

Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 1/05