Modellene våre må ofte vente lenge før det blir deres tur til å komme i søkeren til fotograf Eva. Alt må klaffe med lys og bakgrunner og riktige kameravinkler. Da kan nok tålmodigheten enkelte ganger blir satt på hard prøve hos noen og enhver. Men slik er det bare. For det tar tid for å gjøre skikkelig gode fotoopptak. Og vi gir oss ikke før vi er fornøyd, derfor er det også viktig for meg å få fram at vi setter stor pris på innsatsen som blir gjort både av modeller og andre hjelpere, ... store som små!

Eva diskuterer med modellene hva de skal gjøre og hvordan de skal stå. Vi synes det kan være en fordel om vi kan få til en situasjon, eller i hvertfall en tenkt situasjon. Da er det enklere for modellene også, hvis de har noe å konsentrere seg om, eller en rolle de skal spille, og ikke bare må stå der og posere. Det kan bli litt stivt og rart både for den ene og den andre. Det er alltid spennende med de aller minste barna. Der vet vi aldri hva som kan skje. Men Eva er veldig dyktig til å kaste seg rundt og skyte situasjonen akkurat i rette øyeblikk. Se for eksempel på bildene av den kjekke karen fra Setesdal. Han sa med hele kroppsspråket sitt at nå er det nok! - Jeg er ferdig for i dag! Da var Eva på pletten, og vi fikk noen supre bilder.












Slik var det på Røros også. Lillesøster hadde slett ikke tenkt seg en fremtid som fotomodell, og to ukjente damer kunne ihvertfall ikke forandre på dette. Hun gråt sine modige tårer over sin fryktelige skjebne, og alt var ganske trist. Da var storesøster den beste trøsten, og vips, var Eva der med kamera igjen, og vi fikk noen av de beste bildene på hele Røros-turen.

























Tvillingparet vi fotograferte i Mandal inngikk en forretningsmessig avtale med sin mor, om iskrem så snart jobben var gjort. Da kunne de spille bestevenner på trappa en hel evighet. Men hos barn i den alderen kan evigheter være ganske korte... Da setter modeller i den aldersgruppen gjerne sin egen regi.....















Det er viktig at bunadene kommer riktig på plass også, og med det riktige tilbehøret. Slik skikken er i akkurat i det området vi besøker. Da er de lokale ressurspersonene viktige for at resultatet skal bli bra. I Mandal fikk vi en helt unik sjanse til å vise en brudedrakt fra 1810 på en modell. Og selv om vi stort sett møter velvilje rundt om i de forskjellige museene, var dette helt spesielt. De museene vi har et godt samarbeide med, og det gjelder faktisk de aller fleste vi har besøkt, henter gjerne plagg ut fra magasinene sine for at vi skal få fotografert dem. Men de færreste er særlig lystne på å ta plaggene ut i friluft, og i tillegg kle dem på en modell, slik
Nanne Støhlmacher, Kathrine Bringsdal og Inger Lise Torlaug fikk til i Mandal. Brudedrakten ble selvfølgelig behandlet med største forsiktighet, og modellen fikk på seg en skjorte der ermene var klippet av, for å unngå at det skulle bli for trangt under den gamle trøyen.

Jeg skal innrømme at vi har vært borti et museum i den andre enden av skalaen også. Men heldigvis bare ett eneste. Der ville de faktisk ikke at vi skulle ta plaggene ut av esken de lå i. Kun brette silkepapiret til side.
Etter å ha gjort en klar avtale på forhånd og reist langt og lengre enn langt, ble vi møtt av en ansatt med overbeskyttende innstilling til “sine” tekstiler. Jeg håper for dette fylkets skyld at dette var mer knyttet til denne spesielle personen enn hele museets innstilling til problematikken. Museet hadde mye spennende å vise frem, og ligger i et område av landet som er kjent for at, her har vi ingenting, for her brant alt under krigen...
Enden på visen ble at det lyktes oss - etter harde forhandlinger - å få lov til å legge plaggene på et bord i et rom der lysforholdene var sånn nogenlunde brukbare. Men de fine plaggene kom jo ikke helt til sin rett...

Derfor vil jeg påpeke hvor viktig det er å kunne vise frem de gamle tingene slik vi fikk tillatelse til i Mandal. For hvis de ligger nedlåst år etter år, uten at noen får anledning til å se på dem eller studere dem, vil de jo bare ligge der og morkne bort til ingen nytte.