Bringeklutbunaden er kanskje ikke den meste kjente av bunadene fra Vest-Telemark. Ikke desto mindre er den et spennende bekjentskap! Den er veldig enkel å variere også. Bare bytt silketørklet som benyttes som bringeklut, og vips; du har en helt ny bunad. Skifter du ut forkleet i tillegg, er det knapt noen som kjenner deg igjen!
Vel, vel, det var kanskje en smule overdrevet. Men artig er det, synes vi, at det ved hjelp av så små grep er mulig å gi bunaden et helt nytt uttrykk.
Bringeklutbunaden bygger på draktskikken i Vest-Telemark fra første del av 1800-tallet og fram til rundt 1880, og er en fullgod rekonstruert bunad. Det vil si at alle draktdelene har tilhørt samme drakttype, samme tidsperiode og selvsagt samme draktområde.
En karakteristisk detalj ved bunaden er silke-tørklet som benyttes som bringeklut. Det er dette som har gitt navn til bunaden. Under bringekluten er det bare seler, eller faslar, som festes i stakken. Det er altså ikke noe forstykke på livet. Men bakstykket drar vi kjensel på: Snittet her er ganske likt de andre bunadene fra Vest-Telemark, med spisser som stikker opp. Selv om spissene har litt lavere profil sammenlignet med bunadene fra senere tidsperioder. Livet, som lokalt kalles ovalivet, kan være både i ull og i silkedamask, gjerne med brosjert blomstermønster. Det finnes også noen gamle liv i hvitt lerret brodert med rosesøm. Livet kan pyntes med forskjellige bånd og kniplinger i sølv og gull. En gyllen regel sier forøvrig at samme bånd helst ikke skal gå igjen to steder på bunaden.
Silketørklet, eller bringekluten legges over brystet og festes bakom selene. Tørklene kan ha ulike mønstre og farger.
Stakken er i svart eller blått toskaftvevd ullstoff. Fra gammelt av var det svarte stoffet gjevest, fordi det måtte kjøpes. Derfor var det gjerne husfrua som hadde svart stakk, mens jentene hadde blått hjemmefarget stoff i stakkene sine.
Stakken er rynket og festet til det korte ovalivet, som forteller oss at bunaden har trekk fra empiremoten. På den tiden skulle livlinjen være høy.
Nederst på stakken kan det være forskjellige typer båndpynt, og i noen tilfeller rosesaum på bore. Det er et langt smalt stykke tøy av samme kvalitet som stakken, som kunne tas av og brukes på nytt.
Skjorta kan være i bomull eller lin, brodert med hvitsøm eller farger på hals- og ermelinninger.
Som nevnt, finnes forkleet i forskjellige varianter. På den tida drakten var i bruk, var trykte bomullsstoffer en kostbar og eksklusiv vare. Derfor ble også disse såkalte kattunene forbeholdt frua i huset. Jentenes forklær var av svart ulldamask eller annet fint tøy. Forklærne i ulldamask kantes med forskjellige slags bånd, og både sølv- og gullkniplinger, mens bomullsforklærne er uten båndpynt. De var jo så fine i seg selv. Forklebåndet er et smalt grindvevd bånd som legges to ganger rundt livet og knytes med ei sløyfe foran.
Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 4-2009. Du kan bestille bladet ved å klikke her...
Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...
Tips en venn
Skriv ut
