Jeg kommer fra en av de grønne øyene i ytre Ryfylke i Rogaland, Rennesøy. Her har folk livnært seg av jordbruk og fiske i generasjoner. Rennesøybuen har for det meste stått seg godt og vært dyktige forvaltere. Jorda er spesielt fruktbar her ute og det var ikke langt til gode fiskeplasser. De hadde nær kontakt med Stavanger som gjennom blant annet trelasthandelen hadde forbindelse med Europa.

Jeg visste fra en praksisperiode på Stavanger museum at de hadde et rikt draktmateriale fra naboøya Finnøy i sitt tekstilmagasin og trodde derfor, litt enfoldig, at det å finne noe fra Rennesøy ikke skulle by på problemer. Etter å ha undersøkt i alle nærliggende museer, snakket med sambygdinger og andre ressurspersoner uten resultat, hadde jeg mest lyst til å gi opp. Klær ble brukt til siste trevl, fikk jeg vite, eller så ble de kanskje gitt til «fillemannen». Det var ikke vanlig å spare eller samle på noe: «Hiv skiden,» var og er et velkjent uttrykk. Man fokuserte på helt andre verdier. Det var ikke et fragment igjen av en gammel lokal draktskikk, så det ut til.

Men så er det at et lite under skjer. Litt trist og desillusjonert tok jeg meg en tur til biblioteket vårt, Rennesøy Bibmus, som også er museum og arkiv. Selv om jeg hadde vært der mange ganger hadde jeg ikke oppdaget at det var satt opp en liten monter på et bord i inngangspartiet til museet. Under glass lå et underlig tøystykke og en liten lue. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Fargene og utsmykkingen var fremmedartet og eksotisk. Hva i all verden kunne dette være?

Løsningen på mysteriet fikk jeg raskt. På en lapp i monteren stod:
«Dette dåpssettet var i bruk hjå Berta Larsdotter Bjerga som levde frå 1786 til 1865. Ei slik brystsmekke og huve var i bruk ved barnedåp fram til dåpskjolen kom i bruk. Det blå stoffet i huva var henta frå Berta sin eigen brurekjole som ho bruka då ho gifta seg med Ivar Bjerga i 1821.»

Slik fant jeg helt tilfeldig hovedkilden til min første oppgave i Drakt og samfunn. Oppgaven skulle ikke være så omfattende så jeg valgte å konsentrere meg om brystsmekka, siden det var et for meg, helt ukjent og gåtefullt plagg.

Noe av det første jeg gjorde var å snakke med den personen som hadde gitt dåpssettet i gave til museet, Klara P. Håvarstein. Hun kunne fortelle at Berta var hennes tippoldemor.

Det blå silkestoffet fra brudekjolen hadde hennes tilkommende hatt med seg fra en av sine reiser til sjøs. Brystsmekka visste hun ikke så mye om. Hun kjente til at det var flere som hadde hatt slike dåpsplagg på Rennesøy, men at de nok hadde kastet dem da de ikke så verdien i dem lenger. Klara hadde derimot passet godt på klenodiet som hun arvet fra sin mor. I generasjoner hadde man vernet om dåps-settet som en skatt fordi man i hennes slekt alltid verdsatte det gamle og tradisjonsrike.

Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 3-2009. Du kan bestille bladet ved å klikke her...

Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...