Å bli født er en dramatisk opplevelse. Heldigvis har naturen innrettet det slik at vi slipper å bære minnene fra denne begivenheten med oss på veien gjennom livet. Kanskje er det også like greit at vi ikke erindrer noe fra den første tiden etterpå,
heller. Spedbarnstilværelsen har nemlig ikke alltid vært like fløyelsmyk og rosenrød.
I kjærlighet og beste mening har nyfødte menneskebarn blitt utsatt for både ubehagelige og til dels livsfarlige aktiviteter. Dog i den hensikt å skåne dem for onde makter og for å sikre inngangsbilletten til perleporten om det skulle gå riktig ille.
Byttinger
Det lille spedbarnet levde med en overhengende fare for å bli utsatt for overnaturlige krefter. Særlig utsatt var det før dåpen, og et udøpt barn måtte aldri være alene i et rom uten oppsyn av en voksen. Da kunne de underjordiske se sitt snitt til å bytte bort sitt eget avkom mot det forsvarsløse menneskebarnet. Hvis det oppvoksende barnet viste seg å ha en eller annen form for lyte, spesielt av mental karakter, var det nettopp dette som hadde skjedd. Barnet var en bytting. Stakkaren risikerte da å bli både slått og kløpet med ildtang av foreldrene som trodde at de underjordiske da ville syntes synd på ungen sin, og komme å bytte den til seg igjen. En mer skånsom, og forhåpentligvis vanligere, metode for å finne ut om ungen var en bytting, var å holde den lille opp mot sola for se om han sprakk! Slik levde folketroen side om side med den kirkelige tro helt til vår egen tid. Det var slett ikke bare ulærde folk som trodde på den slags. Den godeste Martin Luther skal i 1540 ha anbefalt at en bytting fra Dessau i Tyskland ble brent på bålet!
Bønner og brent brød
Nå fantes det mange verneråd for å beskytte den lille, og mye rart er blitt puttet i vogga for å holde tussene på avstand, fra svidde brød-biter til kors, salmebøker, sølv, sakser og andre gjenstander av stål. Andre verneråd var å ikke la det slukke ut i grua, eller å la lyset brenne om natta. Ellers var det bare å gjøre korsets tegn, overøse barnet med bønner og velsignelser og håpe på det beste. Det første badet av den nyfødte var også en viktig sermoni, og det betydde ulykke hvis fremmede overvar bade-begivenheten. Det aller første badevannet skulle ha en egen kraft som kunne forsterkes ytterligere ved at man hadde litt øl eller salt i vannet. Materiell hell og lykke betydde det også for barnet om man la gjenstander av sølv eller gull i badestampen. For at ikke de underjordiske skulle få nytte av badevannet, kastet man en glo i vannet før man slo det ut.
Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 3-2009. Du kan bestille bladet ved å klikke her...
Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...
Tips en venn
Skriv ut
