Tips en venn
Skriv ut
|
Ernst Ziesler:
Kniplemisjonær av internasjonalt kaliber Ernst Ziesler lever for sine kniplinger.
Siden han ble hektet på kniplinger på nittitallet, har han reist land og strand rundt for å lete etter gamle kniplinger, studere og rekonstruere dem, lære mer om dem, og øse ut av sine kunnskaper til alle interesserte i Norge og utlandet. Tekst: Heidi Fossnes Foto: Eva Brænd
Ernst Ziesler er et takknemlig intervjuobjekt. Han er så godt som selvgående. Han begynner med å fortelle at han startet med kniplinger i 1993, da han meldte seg på et vanlig kniplekurs. Ernst ble rett og slett bergtatt av kniplingenes skjønnhet, den interessante historikken og den økonomiske betydningen kniplingene har hatt i Europa. Mens Ernst gikk på kurset, ble han kontaktet av Husfliden i Arendal. De trengte metall-kniplinger til en vakker, rød brudestakk. Om ikke Ernst Ziesler kunne lage en slik knipling? Han trakk på skuldrene og svarte at han kunne jo prøve. Jakten på knipletråd Trådjakten pågår fremdeles, for å få mer trådvariasjon. «Det nytter ikkje bare å sidde på fjøskrakken her i Norge,» sier han på klingende sørlandsk. «Mi må ro over Skagerak og reise litt te.» Ernst fikk tilsendt trådprøver fra flere europeiske land, til og med fra India og Japan mottok han prøver. «Men det var mye dårlig kvalitet på ting. Mye juks og fanteri, med kunstfiber og greier. Og det som var av god kvalitet egnet seg bare til veving.» Ernst påpeker at det er viktig at kniplingen må kunne vedlikeholdes, og dette går ikke med tråd som har kunstfiberkjerne. Rensemidler skader rett og slett kunstfiberet. «Tilslutt fikk jeg en god kontakt i Lyon i Frankrike. Der lager de en tråd som er brukbar, men bare i én tykkelse». En del tråd lager Ernst selv, fordi noen av trådtypene han trenger ikke lages i Lyon lenger. Etterspørselen var rett og slett for liten. Så til de tykke trådtypene bruker han den gammeldagse løsningen med å tvinne to eller flere tråder sammen, og den minner om frisé eller svanetråd. Den flatvalsede er laget av rund tråd som er 0,3 mm i diameter og kalles «lahn». «Tilslutt fikk jeg da til å lage denne kniplingen som Husfliden ønsket seg», sier han.
Ernst har hele tiden hatt som intensjon å jobbe primært med rekonstruksjon av de gamle kniplingene; finne ut hvordan de har blitt laget. «Det er nemlig et stort mangfold av mønstervarianter,» fortsetter han. «Det finnes nesten ikke to som er like her i landet, skjønner du. Og hvis vi da begynner å kjøre standard over hele kongeriket, med samme slag kniplinger, så blir det jo gørrende kjedelig. Nei, mest mulig forskjellig, takk!» Ernst tar ikke betalt for å rekonstruere, og sørger dermed for at vi etterhvert får et stort utvalg. Folk sender inn fotografier til ham av forskjellig gammelt materiale. Av den grunn har han nå en stor billedsamling av kniplinger, som han bruker i sine historiske studier og i foredragene han holder om knipling. Til gjengjeld får innsenderne av bildene gratis mønster fra ham.
«For det første må du falde inn metallkniplingene før du monterer dem på stoffet. De må ikke faldes direkte mot stoffet, for da vil de rakne i endene når du tar dem av for vedlikehold.» svarer Ernst. «De må altså monteres med en fald i hver ende. Så med en søm langs den rette kanten, som kalles sykanten, deretter med noen sting i buene, og enkelte ganger behøves også noen sting innimellom. Stingene skal synes på vrangen. Det er viktig at kniplingen monteres slik at den kan taes av for vedlikehold.» Kniplinger som har anløpet, dypper han først i vann for at bomullskjernen i knipletråden skal bli gjennomtrukket. Deretter blir kniplingene vasket forsiktig med sølvsåpe, som kjøpes hos gullsmeden. Gummi må ikke komme i kontakt med sølv. Grunnen til at trådkjernen må være gjennomtrukket av vann, er at den da ikke trekker til seg rensemidlet. «Det må vi nemlig forsøke å unngå. Kniplingene skal jo helst vare i noen hundre år, slik at etterkommerne våre kan se det herre, og ha samme glede av det gamle som vi har,» sier Ernst. «Gullforgylte kniplinger anløper forresten ikke, men de av sølv kan i verste fall trenge en liten vask.»
«Hvorfor gikk kniplingene ut av bruk rundt 1900?» «Jeg har ikke noe fasitsvar. Men min kvalifiserte gjetning er at kniplingstråden etterhvert ble av for dårlig kvalitet. Den holdt ikke. Den ble sprø og stygg med en gang,» sier han. «På 1860-tallet begynte de med en ny teknikk ved fremstilling av tråd. Det som kaltes ‘gulltråden’ var rett og slett tråd av kobber som var kjørt gjennom sinkdamp. Da ble det et tynt messinglag på utsiden, men dette ble jo slitt av med en gang. Så satt man der da; med en kobberknipling, og det var ikke særlig stas. De ble dessuten grønne av irr.» En annen grunn til at kniplingene forsvant, var at trendene forandret seg. Man mente at alt skulle være norsklaget, og helst av ull. Drakten skulle være norsk, så også materialene.
«Men hvem var det da som kniplet i Norge på denne tiden?» «Det der er litt spennende. For enkelte, blant annet arkitekt Grosh hevdet at det aldri ble kniplet på landet i Norge. Men han var dansk, og hadde antagelig aldri vært særlig langt inne i de dype norske fjordarmer eller dalstrøka innafor. Det har utvilsomt vært kniplet rundt omkring på gårdene,» hevder Ernst bestemt. «Delvis av profesjonelle kniplere og som husflid. Noen er blitt dyktige og solgt til naboer og over større områder.» Han forklarer denne påstanden med at mange av kniplingene han har gitt seg i kast med var vanskelige å rekonstruere; fordi de var kniplet av noen som ikke kunne kniple. Men som fikk det til på sett og vis likevel, ved hjelp av litt triksing og mixing. «Dette bruker jeg systematisk i rekonstruksjonene mine. Hvis de er kniplet med en ‘feil’ som gjentar seg hele veien, så legger også jeg inn den feilen. Hvis feilene derimot varierer fra vifte til vifte, og fra rapport til rapport, må jeg bare skjære i gjennom og lage et gjennomsnitt.»
«Her har kniplerne, uten å være klar over det, brukt to tråder for lite. For å unngå at det ble et hull i kniplingen, måtte de legge et par tråder i ekstra sving rundt en knappenål. Så de ligger liksom litt og slenger der,» ler han. «Det er faktisk ingen andre steder som har denne ‘Telemarksvingen’, hverken i Norge eller i utlandet. Dette forteller meg at det har vært kniplet mye i Telemark.»
«Jeg tror dette kan ha kommet med de franske Hugenottene. De ble fordrevet fra Frankrike på 1600-tallet, og noen av dem havnet faktisk i Norge. Mange vet at de brakte med seg gulrotfrø når de flyktet fre Frankrike, i tillegg til at de også hadde med kniplinger.» forteller han. «Flere av kniplingene jeg har sett i områdene innenfor Kristiansund ligner veldig mye på kniplemønstre fra Toulouse-området i Frankrike og italienske fra tidlig 1600-tall.»
«Men det er vel fordi jeg foreløpig ikke har kunnskap lenger nord enn dit,» sier han. Metallkniplinger finnes i omtrent alle draktdistriktene, i større eller mindre mengder. Noen steder har de vært brukt opp til 7 meter på kvinnedraktene. «Jeg sier alltid at diskret eleganse; det var ikke tingen når det gjaldt folkedrakt. Jo mer pynt, jo bedre!» ler han. «Vi må huske på at de hadde dårlig lys i gamle dager, og da måtte det være litt pang i fargene slik at det syntes i de tussmørke stuene. Det var nok et poeng det, altså. Jeg tror at de lauene på søljene som hang og skalv sammen med de glitrende kniplingene og de blanke stoffene var en måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på. De måtte være litt sånn heftige. Og mest brukte jo damene å plassere dem oppe på ‘balkongen’. Det var der de måtte ha det flotteste. Der syntes det best. Drakten fortalte også om posisjon og ‘rikdom’.» At det har vært kniplet mye i Norge, burde være hevet over enhver tvil. Ernst Ziesler forteller også at det ligger mange knipleputer på loftene rundt omkring i landet, uten at folk som eier dem aner hva det er. De gamle putene fra før 1850 var gjerne litt store, runde og bollete, eller knipleskrin (en skråstilt plate) ofte med skuff. Ernst bruker en frank valsepute. Se foto på forrige oppslag. På knipleputen til Ernst er en knipling til Kvinnebunaden fra Nord-Trøndelag i produksjon. Han har gjort en liten vri på kniplepinnene, for å kunne gjøre det litt raskere. Tidligere brukte han gamle kniplepinner med kroker i tre, men de slet slik på tråden at han måtte finne en annen løsning. «Tråden er nemlig ganske svak mens du knipler, men når du først har fått det sammen, så tåler kniplingen ganske mye,» forklarer han. «Løsningen ble å skru plastbelagte kroker på vanlige svenske standard kniplepinner. Det gjorde susen.»
«For meg ser det ut som om kniplingene kan ha sitt utspring enda lenger øst,» sier Ernst. «Det har å gjøre med hvor kniplingstråden har vært produsert. Noe ble nemlig kalt Kypros-tråd. Jeg tror vi skal til Syria, kanskje Persia og Tyrkia. Men dette har jeg ikke fått satt meg grundig nok inn i foreløpig. Det er ikke så helt enkelt, for du kan ikke spørre etter kniplinger i nære Østen. Der skiller de nemlig ikke mellom possement og kniplinger. Possementpinner og kniplepinner er jo også ganske like.» Uansett; rent økonomisk har kniplinger vært svært viktig i Europa. Det vitner all lovgivning som kniplinger har vært underlagt opp gjennom tidene om. I perioder var det faktisk forbudt å bruke kniplinger i store deler av Europa. Spesielt gull- og sølvkniplinger. Dette fordi pengene lå døde i kniplinger, og ikke ble brukt til utvikling av industri og handel. Pietismen fikk også betydning for kniplingene. «Men folk brukte dem likevel, da. De omgikk loven på forskjellige måter,» humrer han. «I London for eksempel var det ikke lov å bære kniplinger, men ute på landet hadde de lov. De rike hadde hus utenfor bygrensen, hvor de skiftet på vei ut til sine eiendommer på landet.»
Norske kniplinger vekker oppsikt i utlandet Av den grunn viser alltid Ernst Ziesler bilder fra gamle norske smågårder når han holder foredrag i utlandet. De utenlandske konservatorene forbinder nemlig kniplingstradisjoner med det rike borgerskapet og adelsdraktene, og Ernst må minne dem om at her til lands var det småbøndene som gikk i flotte drakter, pyntet med silke, gull og sølv. Dette har naturlig nok vakt stor oppsikt, og interessen for norske kniplinger har økt i kjølvannet av Ernsts mange studieturer og foredrag rundt omkring i Europa. «Gullkniplinger» av sølv «Nå er det etterhvert en del som knipler for salg rundt om i landet,» sier Ernst fornøyd. «Dermed kan jeg konsentrere meg om rekonstruksjon av ting som er litt kinkig å få til.» For foreløpig er det Ernst selv som tar på seg mesteparten av rekonstruksjonsarbeidet. «Du må ha sett veldig mange kniplinger for å få noe sveis på det, og for å skjønne hvordan de har tenkt,» forteller han. «Ofte er det veldig vanskelig å finne ut hvordan kniplingen er konstruert, og hva den er laget av.» Med sitt trenede øye, har Ernst sett at kniplinger som museer har registret som gullkniplinger, egentlig er av sølv. Noen trådtyper anløper nemlig slik at de blir seende ut som gull, mens andre blir blåaktige. Noen blir som tinn, mens enkelte blir helt sorte. Det er brukt mest sølvkniplinger på de norske folkedraktene.
«Kniplinger, brukt i Europa, mener jeg må skrive seg fra 1400-tallet. De var blitt mote allerede rundt 1450. Men jeg er ganske alene om å mene det. For de fleste hevder at de kom noe senere. Den første spesielle kniplemønster-boken, ‘Le Pompe’ kom i allefall i 1559,» avslutter Ernst Ziesler.
Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 1/05 |
 |
|
