Julehåndklær
Torhild kan fortelle at tradisjonen med firfletting sannsynligvis har vandret over landegrenser, og vært kjent i hele Norge. Antakelig var det embedsfruer som først lærte seg firfletting og som spredde kunnskapen til almuen rundt omkring i dalførene de flyttet til. I dag sees firfletting først og fremst i forbindelse med julehåndklær, en tradisjon som fortsatt holdes levende i Valdres og Telemark. Julehåndkledet har en smal, avlang form og er lagd av hvit eller ubleika lin eller bomull. Karakteristisk har de ei firfletta mønsterflate i den ene, eller i begge, tverrendene. I Valdres blir julehåndklærne gjerne hengt utenpå et fargerikt teppe i skillbragd; et kristneteppe med lange tradisjoner i dette området. I Telemark er det mest vanlig å henge opp julehåndklærne på hver side av vinduene i stua, men blir også brukt til å pynte opp kråskap og gulvklokker.


Nøysomhet ga vakker kunst
Utgangspunktet for firflettingsteknikken var en nøysom utnyttelse av rester fra kvitveven. Når stoffet ble klippet av veven var det alltid såkalte efsinger til overs som ikke var mulig å veve opp. Disse efsingene, og litt av stoffet, ble stående igjen i veven, og da var det de fingernemmes oppgave å firflette efsingene i vakre mønstre etter alle kunstens regler. Antakelig var det viktig å vise at man behersket flere mønstre, og mange fikk nok utløp for sin skapertrang gjennom å forme et personlig uttrykk. Teknisk er firfletting i slekt med knipling som ble mer vanlig på 1600-tallet, og det finnes mønstre som kan utføres i begge teknikkene.


Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 4-2009. Du kan bestille bladet ved å klikke her...

Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...