Jeg møtte spent opp i Slottets Nordre Port og ble geleidet opp til Dronningens kontor av en kjekk og sporty gardist som trolig hadde både ett og to marsjmerker på uniformen, hvis jeg bare hadde rukket å kikke etter, og som lot en hver forflytning mellom to punkter utgjøre en liten treningsøkt.

Jeg hadde min fulle hyre med å henge med gjennom Slottets lange korridorer og trapper på mine relativt høyhelte støvletter. Vel, så var i hvertfall blodomløpet godt i gang og sansene skjerpet før det spennende møtet.

Magasinet BUNADs utsendte går ikke til daglig under betegnelsen hoffreporter, så spenningen var ganske stor da jeg nærmet meg de indre gemakker. Men både skuldre og puls senket seg raskt til et normalt nivå da Dronningen tok hjertelig i mot meg i sitt lekre kontor.


Storbruker av bunad
Det viste seg raskt at hva jeg hadde hørt  om Dronningens genuine interesse for temaet bunad, medførte riktighet. Interessen for bunadene våre, kunnskapen om dem og den hyppige bruken av dem er gode bevis på det.

- Rødtrøyebunaden fra Øst-Telemark er liksom mest min bunad, forteller hun.
- Den fikk jeg av min mor i forbindelse med bryllupet vårt. Familien min kommer fra Telemark, og da syns jeg det var naturlig for meg å velge denne bunaden.

Dette var Dronningens første bunad, men siden har det blitt flere. Allerede i 1969, da det daværende kronprinsparet gjestet Finnmark, fikk de begge to flotte samiske drakter i gave. Fullt utstyrt med skaller og ytterplagget, pesk.

I forbindelse med sitt 50-års jubileum i 1987 fikk hun både en Namdalsbunad og en Råndastakk fra Gudbrandsdalen. Namdalsbunaden var en gave fra Nord-Trøndelag Fylke. Den ble sydd av Kristine Lilleøen fra Overhalla. Råndastakken ble gitt fra alle kommunene i Oppland fylke, Fylkeskommunen og Fylkesmannen. Den ble sydd på Husfliden på Lillehammer.

Råndastakken har hun brukt ved mange anledninger, både ved høytidelige og mer uformelle tilstelninger. Den har til og med vært brukt som skiantrekk, sammen med det såkalte «Kjerringsleppet» under OL på Lillehammer. Denne lystige gjengen med stakkekledde damer satte utfor bakken i pausen under storslalåmrennet på Hafjell.

- Det var veldig morsomt å være med i den gjengen der! ler Dronningen og minnes de flotte dagene i 1994.


Foretrekker tilknytning
- Jeg gikk forresten også til anskaffelse av en Beltestakk til OL på Lillehammer, forteller Dronningen videre. Den ble, som mange av oss husker, benyttet under åpningsseremonien.

- Jeg fikk god hjelp av blant andre Magny Karlberg ved Bunad- og folkedraktrådet, da jeg anskaffet meg denne. Det forbauset meg at det fantes så mange valgmuligheter. Det var virkelig en artig prosess å velge ut stoffer, farger og bånd. Jeg valgte til slutt et vakkert gult silkestoff til livet. En god venninne av meg broderte skjorten. Hun er meget dyktig, og broderer aldeles nydelig, forteller Dronningen begeistret.

Dronningen har som tidligere nevnt, også en Namdalsbunad. Den fikk hun i forbindelse med det daværende kronprinsparets rundreise i Nord-Trøndelag i 1987. Hun brukte den første gang ved Ranem Kirkes 800-års jublileum i Overhalla, som falt sammen med avslutningen av kronprinsparets reise.

- Jeg har jo ikke noe tilknytning til Nord-Trøndelag, så jeg syns nesten jeg må være i de traktene for å bruke den, forklarer hun. - Derfor syns jeg det var fint at det bød seg en ny sjanse da jeg var med under den offisielle åpningen av den nye brua mellom Frosta og øya Tautra i Trondheimsfjorden, 9. mai 2003.

På den samme turen deltok hun i grunnstensnedleggelsen for det nye Maria­klosteret på Tautra. Der ble også Namdals-bunaden benyttet.

Dronningen har dessuten en sommerbunad fra Asker. Den fikk hun tidlig på 1970-tallet.

- Askerbunaden har jeg brukt en rekke ganger. Spesielt formiddagen 17. mai, ute på Skaugum, i den tiden vi bodde der. Men jeg har også brukt den ved enkelte andre anledninger der det har falt seg naturlig.

Bildene våre viser at den har vært ganske flittig brukt ved forskjellige lokale tilstelninger i Asker. Blant annet ved 150 års jubileet til Jansløkka skole i 1994, og ved Asker Røde Kors’ 50 års jubileum i 2003.

- Vi har registrert at Dronningen bruker bunad ved mange offisielle anledninger. Er bruken av den enkelte bunad da knyttet til bestemte situasjoner?

- Ja, men ikke bare det; Rødtrøyebunaden, som jeg altså liker å kalle min bunad, bruker jeg i veldig mange sammenhenger. En dag med offisielle oppdrag kan nemlig være så mangeartet. Den kan inneholde alt fra kirkebesøk, og sykehjemsbesøk, til utstillinger og luncher. Altså mange slags ulike aktiviteter. Og da er bunaden veldig praktisk. Dessuten er skoene så gode! Det teller også, spesielt når jeg skal være på bena det meste av dagen, smiler Dronningen.


Bunad er et naturlig valg ved nasjonale begivenheter
- Jeg synes det er naturlig å bruke bunaden ved større nasjonale begivenheter. Både i 2000 og 2005 benyttet jeg bunad på slottsbalkongen 17. mai, og jeg brukte den også nylig ved hundreårsjubileet for Kong Haakon VIIs kroning. Der var vi med under den offisielle åpningen av det nye besøkssenteret ved Nidarosdomen. Så ja; jeg synes så absolutt det er flott å benytte bunad som en markering ved slike anledninger, fastslår Dronningen.


Stor begeistring for vårt draktmangfold hos utenlandske gjester
- Hender det også at Dronningen benytter bunad i utlandet?

- Å, ja! Flere ganger i USA, og i England også forresten. I Amerika har jeg gjerne brukt bunad ved besøk i de norskættede områdene. Der er bunadene veldig populære.

- Hvordan opplever Dronningen at gjester fra utlandet reagerer både på hennes bunadbruk, og nordmenns bruk av bunad generelt?

- De er begeistret! Utenlandske gjester synes det er veldig, veldig spennende med bunadene våre, for mange av dem har ikke noe lignende i sine egne hjemland. I Danmark og Sverige finnes det også folkedrakter, men det er ikke samme utbredelse og tradisjon for bruk av bunad der som her til lands. Og kanskje har de ikke det samme, store mangfoldet som vårt heller. Det at vi har så mange, karakteristiske drakter fra de forskjellige distriktene i landet, gjør det ekstra spennende, synes jeg. Dette er en veldig flott tradisjon, poengterer Dronningen.

- Hender det også at Dronningen benytter bunad privat?

- Ja, det gjør jeg. For eksempel inviterer vi til juleselskap på Kongsseteren, og da kommer alle i bunad. Det er veldig hyggelig. Jeg synes forresten også det er veldig hyggelig når gjester har på seg bunad ved mottakelser og selskaper her på Slottet.


Alle kler bunad
- Jeg synes det er flott å kunne representere landsdelen sin med en bunad som viser hvor man kommer fra, sier Dronningen videre. - Nå har vi jo også noen kvinnelige fylkesmenn, og det gleder meg at en del av dem har fått seg bunad etterhvert.

Dronningen forteller også om sine mange hyggelige møter med bunadkledde over hele landet.

- Ja, jeg hadde for eksempel en hyggelig opplevelse på Lofthus i Hardanger i 2005. Der åpnet jeg den tiende Hardanger Musikk­fest på Hotell Ullensvang. Dette foregikk i pinsehelgen. Det praktfulle synet av de hundre fremmøtte hardangerkonene, kledd i bunad med tilhørende hardangerskaut, gjorde et voldsomt inntrykk på meg. De satt som en vakker kulisse på hver side av Bergen Filharmoniske orkester under åpningskonserten. I disse mektige omgivelsene med utsikt over fjorden og med Folgefonnen i bakgrunnen, var dette rett og slett et uforglemmelig syn! forteller Dronningen engasjert.

- Jeg har også et hyggelig minne fra Sogn og Fjordane, der hele serveringspersonalet var kledd i bunad. Det var så flott! Alle kler jo bunad! utbryter Dronningen entusiastisk. - Det er så vakkert! Ja, for det er jo et plagg som blir tilpasset den enkeltes kropp. Og ikke bare det, men den er jo lett å justere i alle retninger. I Hallingdal kan de jo til og med bruke bunaden mens de er gravide, uten å sy den om. Veldig praktisk.


Begeistret for mangfoldet
Dronningen tar frem et nummer av Magasinet BUNAD og blar opp på artikkelen om Setesdalsbunaden.

- Denne er også nydelig, sier hun begeistret. - Jeg var på besøk ved Byglandsfjorden sist sommer. Der var jeg blant annet med på en hyggelig båttur med den gamle båten «Bjoren». Ombord der hadde de arrangert en liten oppvisning for meg med dans og felespill. De var så dyktige... og så hadde de på seg disse flotte Setesdalsbunadene. Det er så artig med den hvite stakken de har under, som fra gammelt av var en hverdagsstakk. Også det at de bare tok den sorte stakken utenpå når de skulle være fine. Det er jo ganske rart å tenke på at det var den hvite stakken som var mest hverdagslig, for den måtte jo bli skitten så fort? Jeg tror nesten jeg ville gjort omvendt, sier hun tankefullt.

- Setesdalsbunadene er så vakre med alle de fargerike broderiene. Prinsesse Märtha har en slik bunad, for hun danset jo tidligere på Folkemuseet, og den veier hele 8 kg! Det er ganske tungt, ler Dronningen. - Jeg er veldig stolt over at vi har denne tradisjonen med bruk av bunad. Vi ser det jo rundt i hele landet. Dette mangfoldet. Og så har vi de nye bunadene, da. Både de rekonstruerte som baserer seg på folkedraktene og de mer frie komposisjonene. Det dukker stadig opp noe nytt, og det er også veldig hyggelig.


Bunaden har en viktig rolle
- Jeg syns det er flott at så mange jobber med rekonstruksjon av bunader. Det må være så spennende å arbeide med draktelementer som kan ha ligget skjult for omverdenen i lang tid, og som så plutselig dukker opp!

- Bunadene spiller også en veldig viktig rolle i vår tradisjon og kultur. De er en del av vår identitet, og dette er kanskje spesielt viktig for oss som bor i et land med så spredd bebyggelse. Jeg tror også det skaper samhold å ta vare på tradisjoner.

- Tradisjoner er viktige på andre måter også. I dag får vi påvirkninger fra hele verden. Da er det verdifullt å ha en forankring i noe som er kjent, noe som samtidig er solid og vakkert, fremholder Dronningen.


Viktig å holde håndarbeidstradisjonen ved like
- Når vi snakker om det å passe på tradisjoner: Dette med bunadpolitiet hører jeg ikke så mye til lenger. Kanskje var det strengere før? undrer Dronningen.

- Jeg fikk i alle fall mye kritikk en periode, fordi jeg bar vesken på gal side. Det synes jeg i grunnen ikke burde ha så mye å si. Og var de egentlig så nøye med slikt i gamle dager? Da tok de jo gjerne det de hadde tilgang til av stoff og materialer; de blandet det sammen og fikk noe fint ut av det. Dermed ble det variasjoner; til og med fra gård til gård. Og det er jo dette som gjør drakttradisjonen levende. Den har aldri vært en prikklik uniformert tradisjon, men en folketradisjon som har vært i stadig utvikling opp gjennom tiden. Mange forskjellige ting spilte selvsagt inn, for eksempel ressurser, tilgang på materialer og faglig dyktighet.

- Derfor synes jeg det er så viktig å holde ved like tradisjonen med søm og broderi og all kunnskapen forbundet med dette. Jeg leste nylig i avisen at håndarbeidsundervisningen i skolen nå er i ferd med å forsvinne. Da kan vi kanskje få oppleve at det ikke finnes håndarbeidskyndige lærere igjen, og det ville virkelig være trist, sier Dronningen.


Broderte og memorerte
Det er ingen tvil om at Dronningen har stor sans for håndarbeid til adspredelse og som hobby.

- Da jeg studerte, broderte jeg på et stoltrekk. Jeg satt da og leste en stund, og når jeg skulle memorere det jeg hadde lest, så broderte jeg. Så leste jeg litt igjen, og så broderte jeg. Dette syntes jeg var en veldig fin kombinasjon. For mens jeg satt og tenkte, gjorde jeg samtidig noe nyttig. Så det er slett ikke så dumt å drive med håndarbeid! fastslår Dronningen.

- Vi ser også at håndverkere og kunstnere som arbeider med mer moderne uttrykk, henter inspirasjon fra bunad- og folkedrakttradisjonen. Dette fører ofte til spennende resultater, både innenfor smykke- og tekstildesign, fortsetter Dronningen, som selv også har utdanning i kjole- og draktsøm fra Oslo yrkesskole, og fra Ecole Professionelle des jeunes Filles i Sveits, der hun blant annet fikk undervisning i mote-tegning. Da jeg spør om hun bedriver noen form for håndarbeide i dag, svarer hun:

- Jeg strikket og sydde en god del før jeg giftet meg, men siden har det dessverre ikke blitt så mye tid til slikt.


Alltid riktig kledd
Dronningen vender tilbake til at hun synes bunad er et meget viktig plagg.

- Og så vet du at du alltid er riktig kledd. Det er jo også viktig, sier hun. - Som nevnt, kommer mange besøkende hit i bunad. Og da kan vi se hvor gjestene kommer fra også.

Dermed kommer det uunngåelige spørsmålet fra Dronningen: - Hvilken bunad har du da?

Jeg svarer at jeg har en Beltestakk fra Øst-Telemark.

- Javel, da har du vel også dine røtter derfra, da? spør Dronningen videre.

Og jeg må bare svare, som sant er, at det har jeg nok ikke. Da lener Dronningen seg frem over bordet, løfter pekefingeren og titter smilende over brillekanten før hun sier:

- Nei, der må jeg protestere! Jeg synes absolutt at man bør ha en tilknytning til området man velger bunad fra.

Lettere skyldbetynget forklarer jeg at det aller mest spennende for meg er en bunad som bygger på den folkelige drakttradisjonen, og at jeg kommer fra et område hvor det ikke finnes den type bunader. At jeg valgte belte-stakken fordi den er vakker, og har så store variasjonsmuligheter. At jeg aldri går tom for håndarbeid så lenge jeg har en Telemarks­bunad. At jeg kan brodere en ny skjorte, lage meg et par vadmelsstrømper, veve et bånd eller strikke et par vanter.

- Men da kunne du kanskje søke mer i dine røtter. Du skal se det dukker opp en tele-marking der et sted, oppfordrer Dronningen vennlig til slutt.

Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 1-2007