Kulturtun
Vi kunne lett ha fylt hele magasinet fra perm til perm med Arnt Darruds liv og virke uten å ha kjedet oss et øyeblikk. Det er imidlertid sølvsmedarbeidet hans som er bakgrunnen for at jeg besøker telemarks-kunstneren denne frostvakre januardagen. Vi er i Sauherad, midt i landskapet som inspirerte så mange av våre nasjonalromantiske kunstnere. Høyt oppe i lia, med utsikt over Nordsjø har Arnt og familien skapt sitt paradis. Det gamle gårdstunet har i løpet av syv år fått nytt liv.

Selve huset har Arnt med stor egeninnsats, samt noen håndverkere, bygget over prinsippene av de gamle gårdshusene i Telemark fra 1740-årene. Låven er revet til grunnen og gjenoppstår gradvis i ny prakt. Den første seksjonen har vært ferdig en stund. Her er sølvsmia og treskjæreravdelingen i første etasje, samt et luftig atelier i annen etasje med formidabel utsikt. Av 20 tonn granitt har multikunstneren formet ei monumental låvebru som framstår som et stykke kunst i seg selv. Siste del av «låven» er fortsatt under bygging. Bak svaleganger og kraftige bærebjelker skal det blant annet bli galleri og utsalg.


Fornøyd lærling
Jeg er blitt invitert på lunsj sammen med Arnt og lærlingen hans, Gry Marie Grindbakken. Vi sitter rundt et raust kjøkkenbord og spiser hjembakt brød. Gry er svært fornøyd med lærlingeplassen sin. Så har hun også stått på hardt for å få den.
 
- Jeg måtte jobbe litt med saken, ja, smiler hun.

- Økonomisk og tidsmessig er det ingen fordel å ha lærlinger. Tilskuddet til lærlingeplasser er ikke akkurat noe å hoppe i taket for. Men selvsagt er det hyggelig å ha Gry her. Dessuten er det flott å bidra til at dyktige folk som henne kan føre tradisjonen videre, sier Arnt.        


Fokus på tradisjonskunst
For 2002 mottok Arnt Darrud tidenes første arbeids- og utviklingsstipend fra fylkeskommunen. Stipendet på 60.000 kroner var et krafttak for å sette fokus på tradisjonskunst. Dette ga Arnt et kjærkomment pusterom til å legge rutinearbeid til side og jobbe mer målrettet mot å dyrke fram hemmeligheter som han mente lå latent i bunadsølvet.
 
- Jeg jobbet intenst i noen måneder for å lete fram et personlig uttrykk, og for å komme et skritt videre. Ønsket var å bringe noen sterke signaler som lå i sølvet opp til overflaten, samt å synliggjøre dette potensialet på en litt friskere måte. Målet var å kombinere nyere tendenser med tradisjonell tenkning.
 
- Er ikke det en vanskelig balansegang, dette å blande nytt og gammelt?
 
- Det er et tema det er mye interesse og diskusjon rundt. Når du begynner å løse opp noe som er så kjært og innarbeidet, og som har overlevd på den måten som for eksempel folkedraktene har gjort, skal du tenke deg godt om. At denne tradisjonen har overlevd - og faktisk er mer populær en noensinne - er jo et kunststykke i seg selv.


Avrunding rundt 1900-tallet
På 1800-tallet dukket det stadig opp nye folkedrakter. Håndverkere og syersker utviklet og påvirket klærne i takt med tidens impulser. Nye snitt og farger, samt inspirasjon fra utlandet blandet seg inn i folkedrakta og i sølvarbeidet. Folk giftet seg på kryss og tvers av bygder og dalfører, dermed oppsto det en kontinuerlig miksing av de lokale tradisjonene. Håndverkerne sto sterkt til å kunne påvirke med sølv, ornamentikk, border og farger, men de holdt seg innen "språket". Arbeidene til de beste har stått sin prøve og overlevd gjennom historien. Mye av
det som ble laget på denne tiden framstår selv i dag som overraskende frekt og provoserende, kan Arnt fortelle.

- Men er det da så galt å la tradisjonen få leve og utvikle seg videre nå i moderne tid?

- På en måte fikk vi en avrunding av folkedrakta på begynnelsen av 1900-tallet. Da begynte folk å ta i bruk andre typer klær. Før dette skiftet hadde de selvsagt også et ønske om å se fine ut, men samtidig var det disse klærne som fungerte, og som du "måtte" bruke. Slik var det bare. Derfor er det en utbredt oppfatning at det er epoken fram til dette skiftet som skal være representativt for bruken i dag. Dermed stilles det også høye krav til den som ønsker å føre nye elementer inn i tradisjonen. Du må være fortrolig med tankene og ideene bak det som har vært, for ikke å ødelegge det gamle håndverket.

Arnt understreker likevel at man ikke må være altfor konservativ, og engstelig for å tenke i nye baner.

- Legger du for rigide rammer rundt kunsthåndverket, blir det ikke kunsthåndverk lenger, men en museumsgjenstand. Hvis nye generasjoner skal fatte interesse, må det en viss nyskapning til. Det beste og sterkeste i tradisjonen vil overleve uansett, mens nyskapninger som ikke spiller på lag med det opprinnelige vil forsvinne av seg selv. Men det er selvsagt viktig å være på vakt, mener han og innrømmer at han får litt vondt når de helt fundamentale elementene blir løsrevet fra tradisjonen og brukes ukritisk i nye sammenhenger.


Øye for detaljer
Selv mener han at han egentlig ikke har tilført tradisjonen noe helt nytt, men fokusert på å forsterke de signalene som allerede lå der. Blant annet har han tatt elementer fra bunaden og lagt inn i sølvet. Et eksempel er at han har lagt silke inn i ei vakker hjertesølje, noe som ikke har vært vanlig tidligere. Silke har riktignok forekommet i større gjenstander som brudekroner, men ikke i bringesølvet.

- Jeg leter hele tiden etter detaljer i sølvet som jeg synes er vakre. Deretter blåser jeg denne detaljen opp og former den på min måte, men uten at det tradisjonelle særpreget forsvinner. Balansegangen består i å forsterke uten å ødelegge. For å klare dette må du gjøre minst like bra arbeid, som det har vært gjort tidligere.

Arnt har utvilsomt den kunnskapen og erfaringen som skal til. Han kan "språket". Så har han også gått i lære hos de store mestrene siden han var liten gutt. Nysgjerrig og vitebegjærlig som han var fulgte han ivrig med på hva disse dyktige håndverkerne fortok seg. De på sin side må nok ha sett potensialet denne guttungen hadde til å føre tradisjonen videre til nye generasjoner. En tradisjon med solide røtter og en spesiell forankring i Telemark

 
Filigransteknikken - unik for Telemark
Telemarksølvet har en unik posisjon ikke bare i Norge, men også i store deler av Europa. Spesielt filigransarbeidene fra Midt-, Øst- og Vest-Telemark stiller i en klasse for seg. Denne teknikken er spesiell for Telemark i bunadsammenheng. Sølvsmedene fra dette området utmerket seg tidlig ved å vise en helt unik forståelse for formspråket, ornamentikken og symbolikken i  sølvet, i tillegg til at de hadde en særegen følelse for tråddimensjonen, forteller Arnt.

Som det ligger i ordet filigran (fil betyr tråd) er dette en teknikk der du arbeider med sølvtråd. Først banker håndverkeren ut et platestykke for deretter å tilføre tråd som benevnes med ulike faguttrykk som karè, kruse, innleggstråd, tvinna tråd og så videre. I tillegg blir det blåst små kuler av sølv som legges på.

- Når du former et smykke er det viktig å tenke på at det ikke bare skal se fint ut isolert sett, men at det skal passe til både bunaden og personen det skal sitte på. Blant annet dette med å tilpasse tråddimensjonen til finheten i drakta er unikt for Telemark.


Filigransprydede raslekniver
Arnt har også eksperimentert med å bruke filigransteknikken til utsmykking av knivene han lager, noe som ikke har vært så vanlig fra gammelt av.

- Det tradisjonelle har vært gravering til utsmykking av staskniver, men på  begynnelsen av 1900-tallet skjedde det mye nytt på denne fronten. Fortsatt var gravering mest brukt, men noen smeder begynte å legge tråd på slire og skaft, sannsynligvis etter inspirasjon fra Mellom-Europa. Tråden ble imidlertid liggende på utsiden av sølvet, og ikke som en del av selve kniven. Da jeg begynte å bruke filigran i forbindelse med knivarbeidet, grep jeg spesielt tak i den litt ville tradisjonen med ringlekniver, som er nokså spesiell for Telemark. Dette er en type kniv som skulle henge foran i beltet, midt mellom beina. Inne i skaftet var det lagt små kuler, derav navnet ringlekniv. Når det ble rasla med disse knivene i det rette selskapet, var dette et varsel om at det ville bli bråk. Ikke sjeldent ble det blodig alvor. Å bruke filigransteknikken på slike kniver hadde ikke vært gjort tidligere, så her tok jeg utgangspunkt i en gammel tradisjon, og tilførte den et element fra en annen sjanger innen faget. Jeg prøvde samtidig, i større grad enn det som hadde vært gjort tidligere, å integrere filigransarbeidet i selve kniven, og ikke bare la det ligge som pynteklyse på utsiden.


Glass og sølv
Selv om han har fått mye oppmerksomhet for knivene sine så er det ikke dette arbeidet han bruker mest tid på.

- Men du kan ikke være sølvsmed fra Telemark uten å ha lagd din egen kniv, sier han å setter sine blå øyne mildt irettesettende på lærlingen sin. Jeg får en sterk fornemmelse av at dette har vært et tema mellom mester og elev tidligere.   

- Det er viktig å smake på alt som har med tradisjonen og håndverket å gjøre, ta på det, skjønne bruken av det, sette det inn i en sammenheng…Det handler om å forstå språket, hevder Arnt engasjert.

Gry har gått i sølvsmedlære hos Arnt i snart et år, og er optimistisk med tanke på fremtiden. Hun har allerede etablert seg med verksted i Bamble, og satser på Nedre Telemark som sitt nedslagsfelt.

- Hvis du blir kjent for å gjøre et godt arbeid, tror jeg det er store muligheter til å livnære seg av dette. Derfor satser jeg på å bli best i faget - etter Arnt selvfølgelig, smiler hun til høylydt latter fra mesteren selv.

- Det kan likevel være lurt å ha flere bein å stå på, forsetter Gry. Hun har blant annet utdannelse fra folkekunstlinja i Rauland (Høgskolen i Telemark) og har spesialisert seg på produksjon av glassperler. Hun har nettopp holdt kurs hjemme i Bamble i kunsten å blåse vakre perler i ulike fasonger, farger og størrelser.

- Gry er kjempeflink, skryter Arnt, som ofte bestiller perler av Gry som han bruker i bunadsølvet. Å bruke glassperler i søljene er gammel tradisjon. Bøherings-stakken, eller beltestakken, har for eksempel blitt tilegnet ei sølje som kalles "stor hornring med heng". Denne sølja som også blir kalt "bøheringsring", er prydet med røde glassperler. Den har sitt utspring i området Sauherad, Heddal og Bø, og er svært populær blant beltestakk-brukere i dag som hovedsølje.   

Det var denne tradisjonen Arnt grep tak i da han designet en sølje spesielt for Sauherad. Kommunen som er kjent for sin epleproduksjon, har epletreet som symbol i kommunevåpenet. Derfor har Arnt formet sølja som et epletre. Eplene på treet er symbolisert med glassperler som Gry forsyner ham med.


Masseproduksjon truer sølvsmedfaget
Det er en god tone i smia der Gry og Arnt arbeider side om side. To kunstnere som deler gleden og gløden i arbeidet sitt. Selv om de er optimistiske med tanke på fremtiden innenfor denne stolte håndverkstradisjonen, innrømmer de at det lurer noen troll i markedet.

- Det finnes en del sølv på markedet som gullsmedforretninger markedsfører på feil premisser. Massekopierte søljer blir solgt som håndarbeid til priser som ligger rett under våre, sier Gry mens Arnt nikker samtykkende.

- Slike masseproduserte søljer blir solgt for 5000 kroner, mens vi tar 6500 - 7000 kroner for våre. Da gjør vi alt fra å banke ut plater, strekke tråder og jobbe fram hver minste detalj for hånd, fortsetter han og håper at kundene skal bli mer bevisste på hva de kjøper.

- Folk må selvsagt velge selv, men mange kjøper støpt sølv i den tro at det er håndarbeid. Det er trist både for dem selv og for oss, avslutter telemarkskunstneren. Lunsjen er over og jeg merker at Arnt så smått begynner å bli rastløs. Ute i smia lokker arbeidet. Det lyder antakelig som sølvklokker i Arnt Darruds ører.

Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 1/04