I 1840 fester nasjonalromantikken sitt grep om den identitetssøkende norske folkesjela.
Norske kunstnere og nasjonsbyggere søker vekk fra det unionsbefengte bylivet, inn i fjordene, opp i fjella og ut på bygdene, der det ekte norske var å finne.
Samme året ble Hælge Olsdotter Innleggen født i et av de distriktene som skulle komme til å få størst betydning for norsk kulturtradisjon - Telemark. Som en framstående husflidskunstner skulle hun komme til å sette navn til den folkedrakta som kanskje er blitt mest populær, også utenfor sitt distrikt, beltestakken. Selv gikk hun under navnet Hælge Beltevever på folkemunne.

Talentfull husmannsdatter
Hælge vokste opp på en husmannsplass opp under Lifjell ved Bø i Telemark. I 1870 flytta hun til nabokommunen Sauherad, der hun satte opp ei lita tømmerstue på garden Innleggen, hvor hun hadde sitt liv og virke fram til sin død i 1923. Hun viste tidlig kunstnerisk begavelse, og det var mange som lærte gamle slåtter og toner fra folkemusikken av henne.  Det var imidlertid innen for husflidsarbeid hun virkelig skulle komme til å utfolde sine evner. Hun strikka vriubandsokker, sauma (broderte) drakter og vevde grindeband, og ble etter hvert litt av en ekspert på rosesaum - spesielt flamme-saum, og farger. Det hun ble aller mest kjent for var likevel de brikkevevde beltene hun leverte til Øst-Telemarksdrakta. 

Gammel teknikk
Brikkeveving er en teknikk som er kjent for oss fra forhistorisk tid, og som også er kjent over store deler av Europa, Asia og Nord-Afrika. Til og med Osebergdronninga skal ha hatt med seg en slik brikkevev på den siste ferden med Osebergskipet.  I Øst-Telemark har denne teknikken holdt seg helt fram til i dag. Kvinnedrakta er den eneste drakta i Norge der det fortsatt brukes brikkevevde belter, og der dette har overlevd som en levende tradisjon. Kunnskapen gikk i arv fra mor til datter, i hvert fall fram til 1960-tallet. Det spesielle mønsteret som brukes får resultatet til å se strikket ut. Dette er en spesiell metode som visstnok bare er funnet i Norge.

Konstruerte ny brikkevev
Hælge videreførte - og videreutvikla denne tradisjonen. Hun syntes ikke beltene fikk god nok kvalitet på den tradisjonelle brikke-veven. Beltene var vanskelige å få så stive at de holdt seg, og ikke mista fasongen. Allerede som ungjente konstruerte hun derfor en vevstol som hun mente ville være bedre egnet. Med øks, sag og hammer lagde hun stolen slik hun hadde tenkt seg i stille stunder. Det viste seg å fungere slik hun hadde tenkt. Ikke bare fikk beltene og banda bedre kvalitet på den nye veven, men hun kunne også veve flere belter samtidig på den. Senere videreutviklet hun denne vevstolen ytterligere.
Beltene og banda til Hælge ble raskt ettertraktede. I siste halvdel av 1800-tallet var hun med på å utvikle folkedraktene med nye farger og stoff. Beltene hun lagde hadde ikke bare bedre kvalitet, de ble også breiere og mer fargerike. Hun gikk også over fra å bruke plantefarga garn til å bruke kunstfarga. Det var altså høyst sannsynelig på grunn av de særegne beltene til Hælge at navnet belte-stakk oppsto på denne tida.

Yrkeshemmelighet
På slutten av 1800-tallet leverte Hælge brikke-vevde belter til de fineste beltestakkene i Midt- og  Øst-Telemark. Det sies at hun hver eneste vår reiste med båten til Notodden med flere sekker fulle av belter som hun hadde vevd gjennom vinteren. Disse leverte hun til kvinner i Heddal og Sauland. I tillegg til omsettinga til private, arbeidet hun også mye for Husfliden i Oslo.
Folk kom gjerne langveis fra til den lille stua i Sauherad for å kjøpe belter og band av Hælge. Samtidig fikk de seg en sakkyndig prat med husflidseksperten om drakter, mønster og farger. Da Anne Bamle kom med Heddalsbunaden i 1920-åra, hadde hun fått informasjon og lærdom av Hælge. Hun øste raust av sin kunnskap og viten til alle som var interessert, men på et punkt var hun steil. Det var selvsagt mange besøkende som godt kunne tenke seg å ta en kikk på den særegne vevstolen som hun vevde slike enestående belter på. Den yrkeshemmeligheten var hun imidlertid ikke villig til å dele med noen. Når det kom gjester til gards, var hun rask til å dekke til veven med et klede.


Prisbelønnet
Hælge Olsdotter Innleggen var utvilsomt en kunstner og en markant bygdehåndverker. Hun fulgte godt med i tida, og på hva som forgikk i yrket sitt. Med jevne mellomrom stilte hun ut arbeidene sine og høstet heder og ære, og mottok mange utmerkelser. Blant annet fikk hun i 1899 Norges Vels sølvmedalje ved Amtmannsutstillinga i Skien, og i 1914 ble hun tildelt Norges Jubileums-utstillings sølvmedalje. Tross den anerkjennelsen hun ble til del, er det likevel grunn til å hevde at den type håndverk hun bedrev ikke har fått den plassen det fortjener i den offisielle historieskrivninga. «Skikkelig» håndverk var det mannfolka som dreiv med. Husflidsarbeid har gjerne blitt omtalt som «kvinnesysler» - Og kvinnesysler har som kjent sjelden gitt grobunn for status og prestisje.


Aleneforsørger
Så var det vel kanskje heller ikke jakten på status som var drivkraften i arbeidet hennes. Hun fikk drive med det hun likte aller best, hun fikk utfolde sin kreativitet og skaperevne. Samtidig var Hælge en profesjonell håndverker som forsørget seg selv og sine to barn gjennom arbeidet sitt. Selvhjulpen var hun på de fleste områder, og hun giftet seg aldri. Det var riktignok meningen hun skulle gifte seg med faren til det yngste barnet, men hun ombestemte seg. Han var for lat, mente hun. I dag forteller dette oss ganske mye om denne kvinnes styrke og stolthet. Det var neppe den letteste veien hun valgte å gå, da hun bestemte seg for å forbli ugift med to små barn i 1800-tallets Norge. Likevel var hun slett ingen følelseskald kvinne. I ettermælet hennes heter det blant annet: «Enda ho var mykje stillfaren, så hadde ho et ljost og lett lynde, og ein gløgg umtanke.» Noe av det første hun gjorde etter at hun kjøpte Innleggen var å plante trær rundt hele eiendommen. Dette gjør at plassen ble liggende i en firkant mot sola med hus og åker og eng, nærmest som et innrammet maleri. Her fant Hælge Beltevever ro og insprirasjon helt til hun døde, 83 år gammel.


Belteveverstua restaurert
Stua hun bodde i ble i 1998 flytta til idylliske Evju Bygdetun i Sauherad, og var ferdig rest- aurert i  2001. Evju Bygdetun er et populært senter for kulturformidling i Midt-Telemark. Stedet ble testamentert til en stiftelse på 70-tallet under forutsetning at bygdetunet skulle være et samlingssted for kulturaktiviteter. Stedet er betjent året rundt og er verdt et besøk om man har lyst til å ta hjemmet og arbeidsplassen til Hælge Beltevever nærmere i øyesyn.


Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 1/04