Salgssjef Eivind Falk tar imot oss kledd for anledningen i den bunaden han trives best i; stutt-trøyekleda fra Valdres. Bunaden er sydd av hans kone, Tonje Falk, i samerbeid med Gunhild Nørsterud på Valdres Folkedraktsaum.
Han forteller at fabrikken som ble etablert i 1887, under navnet Gudbrandsdalens Spinneri A/S, dengang utførte kun vasking, karding og spinning av ulla som gudbrandsdølene leverte inn.

I 1898 skiftet de navn til Gudbrandsdalens Uldvarefabrik A/S. Da hadde de allerede holdt på en stund med veving, og inkluderte også farging og etterbehandling. I dag er GU den eneste ullvarefabrikken av sitt slag i Norden, som har hele produksjonen samlet under ett tak; helt fra design og produkt-utvikling og frem til det ferdige bunadstoffet.

Dagens eiere av GU er fjerde generasjon siden 1887.  De to tremenningene Frode Svarstad og Ragnvald Svarstad eier 50 prosent hver, og fungerer som henholdsvis kvalitetssjef og teknisk direktør.

Eivind forteller at rekonstruksjon av stoffer til bunadproduksjon er et veldig spennende område.

«Et eksempel er ‘dossa-stoffet’ vi leverer til Husfliden på Voss. Ullstoffet med den spesielt blanke overflaten ble produsert lokalt frem til 1954. Da ble Voss Uldvarefabrik nedlagt, og kunnskapene om å få til den blanke overflaten forsvant,» sier han.

Det var egentlig ikke så vanskelig å fremstille et stoff med en blank og fin overflate. Utfordringen var å holde det blankt, også etter at det var blitt utsatt for vann.

«Heldigvis kom Husfliden på Voss i kontakt med en vossing på over nitti år, som hadde jobbet på fabrikken på Voss. Han kunne fortelle hvordan de fremstilte den permanente, blanke overflaten,» forteller Eivind entusiastisk.

Vossingene la stoffet i store trekkspillfolder, med en helt spesiell kartong mellom foldene. Dette ble så presset sammen i 48 timer. På grunnlag av denne kunnskapen klarte GU å utvikle en metode som er forenlig med dagens teknikk.

Da vi vil vite om også Gudbrandsdalens Uldvarefabrik bruker kartong, trekker Eivind Falk lurt på smilebåndet, og forteller at dette nok er en bedriftshemmelighet.  Han heller vann på en stoffprøve; vannet perler seg og preller av.

Som et uhøytidlig innslag i produktutviklingen, fikk Eivind sydd en jakke av dette vannavisende stoffet. Så raftet han nedover Sjoa med dem. Han viser oss bilder fra turen, og forteller at han holdt seg tørr til han hadde vært skikkelig under vann et par ganger.

«Først da måtte stoffet gi tapt. Så helt vann-tett kan vi ikke si at det er,» ler Eivind. «Men det var like blankt og fint etterpå.»

Noe av det mest spennende Eivind arbeider med er nettopp produktutvikling. Han kunne godt tenke seg en utfordring på for eksempel damask, og forteller at de har maskinene som behøves.

GU har også et spennende samarbeid med Bunad- og folkedraktrådet, som oppfordret dem til å utvikle «rask»; et kypertvevet stoff med blank overflate. Rask har blitt brukt over store deler av landet, både i liv og stakk. På denne måten håper GU å kunne bidra til å styrke arbeidet med rekonstruksjon av gamle bunader. I tillegg har rask også vært mye brukt i Sverige, og Eivind forteller at de allerede fått henvendelser derfra.

«Vi regner farktisk med at det kan bli en del eksport av rask, først og fremst østover. Og det er jo veldig moro, da!» sier han oppglødd. Etter planen skal denne kvaliteten være klar fra GU til høsten.

Stoffkvalitetene
Gudbrandsdalens Uldvarefabrik er kjent for toskaft-stoffene sine. De legger spesielt stor vekt på at disse stoffene skal ha god spenst. Det brukes X-bread ull. Det vil si ull fra sauer som brukes både til ull- og kjøttproduksjon, og som har vist seg å gi spesielt god kvalitet. Eivind krøller en stoffprøve skikkelig sammen inni hånden og slipper. Stoffet spretter ut og legger seg like flatt som før mishandlingen. Dette stoffet blir mye brukt i stakker.

Klede blir produsert av den myke bunnulla fra Merino-sauen. Den blir laget i forskjellige tykkelser, og veves av tynt garn. Stoffet har høy grad av kjernevalk. Det betyr at stoffet er valket lenge, slik at valkingen går tvers igjennom stoffet, og ikke bare på overflaten.

«Bekledningsstoffene våre er jo primært for bunad,» sier Eivind. «Ofte kunne vi ønske oss at det ble brukt til andre typer klær, fordi kvaliteten og bruksegenskapene er så gode. Så derfor er det utrolig moro at vadmelen vår, som vi har produsert i over hundre år, og som i dag leveres til er rekke bunader, er blitt valgt som vestestoff til uniformene på de nye flytogene!»

Sporbarhet
Gudbrandsdalens Uldvarefabrik har alltid kunnet tilby sporbarhet på ulla. Fra gammelt av kom gudbrandsdølen med ulla si, og ville ha garn tilbake fra sin egen sau.

«For den ulla var selvfølgelig mye bedre enn naboens,» ler Eivind.

Selv i dag har de denne sporbarheten. Ved hjelp av data blir ulla registrert fra den kommer inn til fabrikken, og til den går ut igjen i form av garn eller stoff. Alle prosessene; som farging, spinning, veving og etterbehand-ling blir registrert. Koder forteller hvem som har utført de enkelte arbeidsoperasjonene; til og med hvem som plukket av nuppene, om det skulle være noen ...

Brodergarnet til GU er viden kjent og befinner seg på veldig mange bunader rundt omkring i landet. De leverer faktisk et helt tonn i året. Brodergarnet finnes i ca 500 forskjellige farger. Og finner du ikke akkurat den fargen du trenger, kan garnet spesialfarges; dog i en minimumsvekt på 3 kg.

Bunaden som historieforteller
Eivind forteller at hans 16 årige datter Åsne har arvet en bunad etter sin oldemor. Den har også vært brukt av bestemor og mor. Denne bunaden ble sydd under krigen. Da gikk Åsnes oldemor ned til fabrikken og kjøpte stoffet. I gledesdagene etter krigens slutt, kom Kronprins Olav til en mottakelse på Maihaugen. Han reiste jo land og strand rundt for å feire freden. Og på Maihaugen serverte Oldemor ham, i sin nysydde bunad.

«Hver gang Åsne har på seg bunaden i familieselskap dukker denne, og andre historier om bunaden opp,» smiler Eivind. «Dette er en Lundeby-bunad, utarbeidet av Alf Lunde-by. Han var med på å lage flere bunader, blant annet Lillehammerbunaden. Så selv om Lundebybunaden ikke er en rekonstruksjon, men en komponert drakt, har den likevel en stor verdi for vår familie. Og det er en spennende dimensjon ved bunaden, dette at den blir en historieforteller. Oldemor lever forresten fremdeles,» legger han til, før han tar oss med på en rask tur gjennom de forskjellige avdelingene i fabrikken.

Snuppene på nupperiet
Selvfølgelig er det et visst støynivå i en slik bedrift, men vi oppfatter inni mellom vevenes dunking og slag at Eivind stadig vekk sier at vi må huske å gå innom «nupperiet». Damene der har visst en svært viktig funksjon, forstår vi. Men hva er et nupperi?

Eivind trekker oss med inn i et lokale med langt mindre støy enn ute i veveriet. Her tar en gjeng med blide damer imot oss.

«Velkommen til nupperiet. Her blir hver kvadratcentimeter stoff som produseres ved fabrikken kontrollert,» sier Eivind og leder oss bort til Britt Eva Øvstehage som står ved et betrakterbord. Hun trekker frem en stoffbredde og legger det tilrette på det skråstilte bordet, og med falkeblikk saumfarer hun stoffet. Finnes det en liten nupp, blir den fjernet med en liten, skarp saks. Ujevnheter glattes ut, og skulle det dukke opp en liten vevfeil, blir tråden klippet opp, og en ny tråd vevet inn med en spesialnål. Britt Eva og kollegene hennes går gjennom stoffene både på retten og vrangen.

«Kundene våre er kresne, og det selvsagt med rette. En bunad skal vare i mange år, og gå i arv fra generasjon til generasjon. Da må stoffet være av topp kvalitet,» sier Eivind.

Vi spør Britt Eva hva yrkestittelen hennes er, og da hun trekker på det, foreslår vi at hun bør kalle seg «nupperske». Hun ler og svarer at jo, det er forsåvidt akkurat det hun er.

Alle produktene fra Gudbrandsdalen Uldvarefabrik passerer flere kvalitetskontroller på sin vei fra ull til ferdig stoff. Damene på nupperiet kan stå som symbol på en bedrift som virkelig setter høye krav til kvaliteten på produktene de leverer.

«GU har som mål å være ledende i rekonstruksjonsarbeidet av tekstiler til bunad og folkedrakter. Med den tunge tekstilkompetansen vi har på huset, er dette en teknisk og kulturhistorisk utfordring vi setter stor pris på, og synes er spennende. Vi tror at dette arbeidet, som vi gjør sammen med kundene våre, er til gjensidig nytte og gavn», avslutter salgssjef Eivind Falk.

Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 1/05