Hva er en bunad? For et dumt spørsmål! Alle vet jo det: et brodert, fotsidt skjørt med tilhørende liv. Ja, det gjelder jo damene, men kara har og bunader. Der er det både svarte, grå, røde og hvite jakker. Vesten er rød med sølvknapper.
... Slik trodde jeg en gang det var.
Det var den gangen Ringeriksbygdene hadde, - og fortsatt har - hele 4 forskjellige kvinnebunader, alle med broderi. Alskens broderi vil jeg si. «Ringeriksdrakten» har stripet stakk og broderte små blomster på livet. Blomstene er tatt ut fra et gammelt bevart silketørkle. «Ringeriksbunaden» er en svart livkjole med broderi tatt fra et broderi på en bit av en bordduk som befinner seg på Ringerikes museum. Hønefossbunaden ble designet av en kjent arkitekt, på oppdrag fra en broderiforretning i Hønefoss. Ådalsbunaden er en blå livkjole med grankvister på skjørt og liv, fordi det vokser mye gran i Ådalen.
Heldigvis for meg hadde ingen komponert en mannsbunad for Ringerike. Jeg fikk derfor anledning til i samråd med Bunad- og folkedraktrådet å rekonstruere en mannsbunad for Ringerike. Det var lærerikt og spennende.
Kilder var både bevarte plagg, nedskrivninger/ beskrivninger, og bilder. Jeg lærte å sette det hele inn i historisk/kulturell sammenheng, samtidig som jeg lærte de gamle håndverksteknikkene. Det var en stor personlig tilfredsstillelse og glede da jeg til slutt fikk positiv uttalelse og diplom fra Bunad- og folkedrakt-rådet for vel utført rekonstruksjon. Mannsbunaden for Ringerike har blitt godt mottatt.
På min vei til mannsbunad fant jeg kildemateriale til rekonstruksjon av kvinnebunad. Og jeg må ærlig innrømme at jo mer jeg tenkte på det, så syntes jeg at de eksisterende bunadene ikke passet så godt til den rekonstruerte mannsbunaden. Samtidig var det overraskende og skuffende å oppdage at de få kvinneplaggene som er bevart, hadde blitt sett på og vurdert både når Ringeriksdrakten, Ringeriksbunaden og Ådalsbunaden ble laget. Men man fant ut at både farger og snitt måtte forandres for å kunne «passe» til bunadsbruk. Jeg fant ut at diskusjonene ble meget følelsesladet den gang avgjørelsene ble fattet. Forskjellige organisasjoner hadde valgt en komité. Slik ble noen av bunadene resultater av «en demokratisk prosess». Så det er de fortsatt.
Man driver ikke bunadsutviklingsarbeid ved demokratiske vedtak. Jeg har valgt å arbeide alene, men i samråd med Bunad- og folkedraktrådet. Og jeg vil gjerne si tydelig at har vi først et råd som har den største samlede kunnskap om norske bunader, så må vi bruke det. En må ikke «rote for seg selv» og lage bunader uten røtter og historisk/nasjonal mening.
Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 2-2009. Du kan bestille bladet ved å klikke her...
Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...
Tips en venn
Skriv ut
