Kjeringkåpa som vi viser her, har blitt til i et samarbeid mellom Bunadnemnda i Telemark Husflidslag, Husfliden i Skien og Mandal Veveri. På husfliden hadde de lenge hatt lyst til å få laget en kopi av de gamle grønne kjeringkåpene fra Vest-Telemark som de visste hadde vært i bruk på 1800-tallet. Både i arkivet hos Bunad- og folkedraktrådet og i flere museer fant de belegg for dette. Kjeringkåpa passer spesielt fint til bringeklutbunaden fra Vest-Telemark.


Historikk
Aagot Noss forteller i boka: «Frå tradisjonell klesskikk til bunad i Vest-Telemark» dette om bruken av kjeringkåpa: - Kjeringkåpa/slynga var eit kostbart plagg som ikkje var alle kvinners eige. «Dei brukte kjeringkåpe og tulleplagg. Det var drusteleg når dei kom køyrande i kjeringkåpe og så hadde dei gjerne ein unge under kåpa.» Når dei hadde born til dåpen, bruka dei kjeringkåpe. Då sat dei og køyrde med ungen på fanget godt gøymt under kåpa. Også elles når dei var ute og køyrde, kunne dei ha kjeringkåpe. Ho var tung å gå med. Det er berre ein informant, ho er fødd 1880, som sjølv har brukt kjeringkåpe. Dei andre har sett og minnes mor eller somme gamle bruke slike. Dei fleste registrerte kjering-kåpene har også tilhøyrt og vore brukt av ættleden fødd i tida 1830-1860, altså foreldre og besteforeldregenerasjonen til mine informantar. Kåpa var i vanleg bruk til bortimot førre århundreskifte, men vart brukt av enkelte gamle ei tid inn i det 20. hundreåret, ja sporadisk heilt til 1930-åra. Kjeringkåpa er kjend mange stader på Austlandet. Ho har til dømes vore brukt i visse bygder i Buskerud, Østfold, Opland, Hedmark og Sør-Trøndelag. Dei fleste er av innført ty. Fargen kan vera grøn eller blå, ofte er det kombinasjonar av fargar, så som grønt og blått eller brunt. (Sitat slutt.)


Rekonstruksjon av de gamle kåpene
Kjersti Nøklegård på Husfliden i Skien forteller at de samarbeidet med Mandal Veveri både når det gjaldt farge og stoffkvalitet.

- Alt fra vadmel til vakker silkedamask, brosjert ulldamask og kalemank har vært i bruk i de gamle kjeringkåpene, men vi valgte den nye ulldamasken som Mandal Veveri har satt i produksjon, sier Kjersti.

Daglig leder ved Mandal Veveri, Nanne Støhlmacher forteller at denne typen stoff ble vevet i 40 cm bredder på 1700-tallet. Da var det vevstoler med spesialutrustning som ble benyttet. Dette var før jaquardveven, som kom rundt 1800. Med dagens produksjonsmetoder veves stoffene i ca 155-160 cm bredde.

Mye av disse stoffene ble tidligere importert fra Norwich i England. De var ofte kalandert, det vil si at de hadde vært igjennom en prosess for å få en fin glanset overflate.


Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 4-2009. Du kan bestille bladet ved å klikke her...

Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...