Det er ikke noe nytt under solen at håndverkere er beskjedne, så da er det jo fint at knivsamler Olav J. Haukvik fra Sauherad også er på besøk. Han er nemlig ikke snau i sine uttalelser om knivene til Arne Martin Solbjør. Han kan fortelle oss at knivene hans er svært ettertraktede blant samlere.

- Jeg kjenner igjen en Solbjør-kniv når jeg ser den, sier Haukvik.

- Det er flere ting som særmerker knivene til Arne Martin. Mønsteret på lærslirene er ganske spesielt. Likedan utskjæringene i horn. Her henter han opp roser fra riktig gamle kniver som han formgir på sin helt egen måte. Dette tror jeg han er alene om.

- Jeg tror faktisk han er den eneste i landet som arbeider med disse rosene som utgangspunkt, fortsetter han.
- Graveringen på sølvholkene er også spesiell. Her har han latt seg inspirere av en av de virkelig store knivkunstnerene i Telemark, Gunnar Omdal. Men samtidig klarer han på en fin måte å bringe inn noe av seg selv.

Vi ber om å få se et eksempel, og Arne Martin henter frem et vakkert eksemplar.
- Denna er tøli bra, sier Arne Martin.
- Tøli bra ja! ler Olav Haukvik. - Det skulle jeg mene.

Arne Martin Solbjør forteller at han har arbeidet med kniv siden han var 16 år gammel. Han kontaktet to av de store kniv-makerne i Telemark på den tiden, Bjørn Kleppo og Gunnar Omdal, i håp om å fravriste dem noen triks. Men disse karene var ikke kjent for å spre om seg med yrkeshemmeligheter. Heldigvis hadde han en god nabo som heller ikke var tapt bak en vogn når det gjalt knivmaking, Sveinung Volhovd, og han ble en god læremester for den unge Arne Martin. Allerede som 18-åring holdt han sitt første knivkurs på Rauland.

Olav J. Haukvik forteller at det kom en ny oppsving innenfor dette med telemarkskniv etter kursene til Arne Martin, og mange gode knivmakere har kommet til som en følge av dette. Det hører også med til historien at Volhovd etter noen år sluttet å lage kniver, og grunnen skal ha vært at han mistet helt motet da han så hvor flotte knivstell Arne Martin lagde.

Men en god og viktig inspirator og læremester må han tydeligvis ha vært.

Arne Martin gikk også en tid i lære hos gullsmed Aslak Aanund Aabø i Kviteseid. Det forklarer antakelig noe av kvaliteten på sølvarbeidet i knivene hans.

Når vi spør om han holder på med kniver på heltid, svarer han:

- Nei, det er helst på veten, ellers er det mest gardsbruk.

På garden har han både melkekyr og hest. Fjording er nemlig den andre store lidenskapen hans ved siden av kniv, og han reiser gjerne på fjordhest-stevner. Han forteller at han liker kombinasjonen gardsbruk og håndverk veldig godt.

- Bonde av yrke og knivmaker som hobby. Det er akkurat slik jeg vil ha det, sier Arne Martin fornøyd.

Arne Martin er behengt med en respektabel mengde utmerkelser og priser for sitt arbeid med kniv.

- Antall priser begrenser seg i grunnen bare til hvor mange konkurranser han stiller opp i!  ler Olav J. Haukvik.

- Vel, vel, sier Arne Martin beskjedent igjen. Men diplomene som bekler veggene i verkstedet hans forteller sitt.

- Hvilken pris setter du høyest da? spør vi.
- Tja, sier han og drar litt på det.
Da er Olav raskt frempå igjen og peker opp i vindusposten.
- Dette må vel være noe av det gjeveste vel? sier han, og viser oss «Den sorte hånd», som er Norsk Knivforenings høyeste utmerkelse. Den fikk han i 1993, og den ruver godt der den står. På diplomet står følgende:
«Utmerkelsen utdeles for fortjenestefullt arbeid med å ivareta og utvide norsk knivtradisjon.»

- Jo da, men Jørn Jensens Ærespris var det også hyggelig å få, sier Arne Martin.

Vi forstår etter hvert at vi her har å gjøre med en av de aller fremste innen knivkunst i Norge. En senere samtale med Øystein Køhn, redaktør i Knivbladet, som er Norsk knivforenings medlemsblad, forsterker dette inntrykket:
- Knivene til Arne Martin er alltid av ypperste klasse. Jeg har ennå til gode å se en dårlig Solbjør-kniv, slår Køhn fast.
- Han er meget allsidig, og behersker alle materialer til fulle. Han er også veldig flink til å lære bort, og har vært benyttet som dommer ved flere anledninger.

- Eneste feilen med ham er at han lager for få kniver! ler han. Men så blir vel verdien desto høyere for en samler, vil vi tro.

Solbjør-knivene er av det mest kostbare slaget, men så regnes de også som rene investeringer.
- Og en viktig ting til, legger Køhn til: - Selv om dette er staskniver som ikke er beregnet til hverdagsbruk, er de fullt ut funksjonelle! En staskniv som kun er til stas, men ikke har gode bruksegenskaper, er ikke like mye verdt, synes jeg.

Som Olav J. Haukvik sier, hevder også Køhn at en Sølbjør-kniv er lett å kjenne igjen. Han utdyper dette med å fortelle om den gangen han tilfeldigvis gikk opp ei trapp bak en kar som hadde en flott kniv hengende på rumpa. Øystein så straks hva slags kniv dette var, og henvendte seg til mannen foran:
- Jasså, du er så heldig å ha en Solbjør-kniv du!
- Ja, jeg er da det, svarte mannen og snudde seg. Så viste det seg at det var mesteren sjøl som gikk der!

De gamle mestere
Telemark går for å være landets største knivfylke. Her er det mange knivinteresserte og mange med stor kunnskap om emnet.

I Telemark er det tre navn som peker seg ut fra 1800-tallet: Halvor Teigen står i en særstilling. Hans kniver skal være blant de beste som er laget. Tolleiv Nystog er også omtalt som en knivmaker av stor betydning. Den tredje av de store Telemark-knivmakerne før forrige århundreskifte var Halvor Vehus. Han var kjent for å benytte filigransarbeid i dekoren.

Arne Martin trekker fram Gunnar Omdal som en av de aller beste på 1900-tallet. Spesielt beundrer han graveringen hans, og variasjonsrikdommen i gravyren.

Sigrunn Lie Brattekås skriver i sin bok om knivkunstneren Gunnar Omdal, at det han særlig har høstet heder og ære for, er nyskapingen.
- Eg vi’kje storkne i same formi, skal han ha sagt.

Det gjorde han heller ikke. Han fant stadig nye mønstre og måter å dekorere knivene på.

- Det er rart å tenkje på at han som mest bare sveiv rundt husa på Uppigard Mjaugedal, han er å finne blant dei fremste når det gjeld nyskaping innan knivkunsten i si tid, skriver Sigrunn Lie Brattekås videre. I den samme boken kommer det også fram at Arne Martin Solbjør i dag blir regnet som avtakeren etter Gunnar Omdal når det gjelder staskniv.

Generelt om pynt og dekor
Tidligere var pressa dekor vanlig. Mønsteret ble da skåret i tre eller laget i metall, som ble presset ned i det våte læret. Pauta dekor (pauting) var også en vanlig dekorasjonsteknikk. Det utføres ved at våt lærmasse blir forflyttet og hevet med en pautestikke av metall eller tre. Pauting kombineres ofte med preging og skårne detaljer.

Skåret dekor er kanskje det mest vanlige. Da skjæres mønsteret, ofte akantus, med et kvasst jern som kalles geissfuss (geitefot).
Akantus var et dominerende motiv både i lær, tre, bein og horn. I tillegg ble det gravert i sølv og unntaksvis gull.
Holker av gull er et relativt nytt fenomen. Gunnar Omdal og Bjørn Kleppo laget noen få gullkniver på 1950-60-tallet, og det finnes fortsatt noen knivmakere som prøver seg på dette edle metallet. Arne Martin Solbjør har laget et prakteksemplar som etterhvert har blitt ganske så berømt. Både skaft og slire er skåret i hvaltann, og holker og doppsko er i gull. Kniven var utstillt under OL på Lillehammer og den pryder også forsiden av boka til Knut Moland og Øystein Køhn, «Norske kniver». I tillegg er den behørig omtalt mange steder.


Kilder:
• Halgeir Brekke: «Kniv- og felemakaren Aasmund Hovden, eit minneskrift», Støttelaget for Øyfjell bygdemuseum, 1997.
• Sirunn Lie Brattekås: «Knivkunstnaren Gunnar Omdal», Vest-Telemark Museum, 2001.
• Øystein Kostveit: «Norsk Knivbok, kniven i norsk folkeliv og formkultur», Universitetsforlaget, 1985.
• Knut Moland og Øystein Køhn: «Norske kniver», AS Friluftsinfo,1997.
• Dag Sveen: «Fra folkekunst til nasjonalt kunsthåndverk. Norsk treskjæring 1849-1879», Pax Forlag, 2004.
• Per Thoresen: «Kniver og knivmakare», Tapir, 1992 og 1996.
• Olav H. Wåle: «I knivmakerens verksted», Landbruksforlaget, 1985.
• Norsk Knivforening: «Knivbladet», nr. 2/1998. Artikkel av Th. Evjenth.


Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 1-2007