Magasinet BUNAD
Kvinnebunad fra Ryfylke
De stripete stakkene fra Ryfylke hadde vi hørt om en stund, men ikke hatt anledning til å se. De har stått på ønskelisten vår lenge, og nå bød anledningen seg, endelig. Vi tok turen til Stavanger for å hilse på Daghild Håvardsholm og Ragnhild Ødegård fra Bunadnemnda i Rogaland Ungdomslag. Sammen med dem besøkte vi Jeichien Stapel, tekstilansvarlig på Stavanger museum. Der fikk vi se mer enn stripete stakker!
Tekst: Heidi Fossnes    Foto: Eva Brænd

Daghild forteller oss at bunadnemnda startet opp i 1980. Da var det først og fremst mannsbunaden fra Rogaland som sto på programmet. I 1985 ble det første kurset i søm av mannbunader arrangert, og siden har det vært holdt slike kurs med jevne mellomrom, både i Stavanger og Haugesund. Men omtrent samtidig kopierte Eli Olssen en stripete stakk på Stavanger Museum. Stakken kom opprinnelig fra Thea og Olaus Ladstein fra Hesby på Finnøy. Det ble vevd opp stakkestoff til ti stakker, og de ble sydd som kopier av den gamle stakken. Eli arbeidet en tid ved museet med å registrere stoffprøver og draktplagg. Hun kopierte da fem stoffprøver fra en samling amtmann Bendix Christian de Fine sendte til Kongen i København i 1745. De inngikk i et manus til «Stavanger Amptes udførlige Beskrivelse. Bunadnemnda fikk Mandal Veveri til å sette tre av disse stoffene i produksjon. Da var damene i bunadnemnda et stykke på vei. Men for å rekonstruere en bunad trengs det mer enn en stakk.

- Ja, vi måtte jo finne modeller til alle draktdelene, forklarer Daghild. - Så vi saumfarte kister og loft, og gikk ganske grundig og systematisk til verks. Både Suldal, Sauda, Hjelmeland og Finnøy ble besøkt.

- Bunad- og folkedraktrådet sto for regi-streringsarbeidet, godt hjulpet av lokale bygde-kvinnelag og husflidslag. Vi fant en del, men det meste av det vi har kopiert er plagg vi fant på Stavanger Museum, fortsetter hun.

- Klær hadde stor verdi før i tida, derfor ble de ført opp i skiftene etter folk, skyter Ragnhild inn. - Så skifteprotokoller kan være til stor hjelp i rekonstruksjonsarbeidet. Der sto det sirlig oppført hva slags plagg en person hadde eid.

- Gammel gotisk håndskrift kan imidlertid by på en del utfordringer, ler Daghild. - Men vi lot oss ikke stoppe. Hos statsarkivar Hans Eivind Næss fikk vi et kurs i å lese gotisk skrift. Dermed kunne vi nyttegjøre oss disse vanskelig tilgjengelige skriftkrumelurene.

Over 200 skifter er studert. Så dette er tydeligvis ikke noe venstrehåndsarbeide. Plaggene de valgte å konsentrere seg om skriver seg fra perioden fra ca 1750 til ca 1850.


Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 4-2009. Du kan bestille bladet ved å klikke her...

Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...