Han har et svært avslappet forhold til knivene sine, mestermakeren med kniver som går Telemarkskniven og Totenkniven en høy gang. Magasinet Bunad traff knivmakeren med stor K i kjellerverkstedet hans i privatboligen som i skrivende stund var omringet av treskegule åkere i et solfyllt Ringeriks landskap.

Leif Reiersen skryter ikke mye over alle utmerkelser og priser han har mottatt. Han liker best og snakke om teknikker, håndverket og kniven. Antall priser har han mistet oversikten over for lenge siden, men kniver har han laget i til sammen tretti-to år.

Han sier at han ikke har tenkt å gi seg med det første, og hvorfor i all verden skulle han det? For dette med kniv har han tydeligvis i blodet. Men skal han fortsette som knivmaker, må han snart skaffe seg en større safe til alle førsteprisknivene sine. Disse knivklenodiene har han nemlig samlet i en alt for liten boks, som var i ferd med å revne idet han skulle legge alt på plass igjen, etter å ha vist dem frem til oss.

På spørsmål om hvorfor akkurat kniven ble uttrykksmiddelet hans, svarer knivmakeren at han har vært  interessert i kniv helt siden guttedagene.
«Det startet vel med det å sitte og spikke,» sier han, og mener det er mye tilfeldigheter  at det ble nettopp kniv. Med bakgrunn som møbelsnekker ved det som tidligere het Ringerike Møbel og Trevarefabrikk, og etter hvert også to-årig utdanning ved Statens lærerskole i forming på Notodden (hvor han for øvrig laget sin første kniv); ja, så var det duket for et begynnende kniveventyr.

Bunadkniven
Leif Reiersen bruker begreper som staskniv, brukskniv og bunadkniv.
Han forteller at bunadkniven absolutt har fått sin renessanse og at denne type kniver blir brukt av både menn og kvinner.

«Er ikke ‘kniv’ egentlig en mannfolkgreie?»  
«Det er i allefall et fåtall kvinnelige knivmakere,» svarer Reiersen, «og det er nok absolutt mennene som preger knivarenaen. Det vi ser som en ny trend, om vi kan bruke det uttrykket, er at stadig flere kvinner bruker kniv til bunad, men da gjerne i en mindre utgave enn til menn.»

Reiersen forteller at store deler av hans produksjon dreier seg om bunadkniver. De er som oftest tidkrevende å lage. Mye av dekoren på disse knivene er sølvarbeide, og da må man ha kjennskap til flere avanserte teknikker, sier han.
Reiersen behersker også filigransteknikken, og benytter denne i bunadknivene sine.

«Er det noen teknikker du foretrekker fremfor andre?»
«Egentlig ikke, jeg liker å eksperimentere, og variasjonene er det som virkelig gjør arbeidet spennende,» sier Reiersen. Han forteller også at de første knivene han laget, for det meste var bunadkniver. Nå, mange år etter, er det fortsatt disse knivene folk kjøper flest av.

Materialer og teknikker
Som tidligere nevnt får knivmakeren ekstra glød i øynene når det er snakk om teknikker og materialer. Og når det gjelder verktøy er han slett ingen utstyrsfreak. Han tar frem fem ulike verktøytyper; metallsaks, et par filer, hammer og tang. Dette mener han omtrent burde holde for å lage en kniv. Ja, og loddeutstyr i tillegg, selvfølgelig. Har man dette for hånden, er man i stand til å lage en kniv, hevder han.

Det er annerledes når det er snakk om teknikker og materialer, som knivmakeren benytter seg av i arbeidet sitt. For her liker Reiersen og ha mange muligheter å velge mellom.

Når Leif Reiersen er i ferd med å ferdigstille et knivprodukt, blir neste kniv gjerne til i samme slengen. Ofte har han da allerede bestemt seg for hvordan neste kniv skal se ut.

Det er tydelig at mulighetene blir benyttet flittig; for i knivskaftet bruker han alt fra valbjørk og ibenholt, til mammut og hvalrosstann. Og dekor som består av alt fra hønseføtter, rokkeskinn og slangeskinn eller perlemor, til det edle metallet sølv nedfelt i knivskaftet. Men han presiserer at valbjørk nok er det materialet som ligger hjertet nærmest.

Gernerprisen
I 2003 mottok Leif Reiersen Gernerprisen. Dette er en pris som henger høyt. Den deles ut hvert år av Norsk Knivforening på Skogbruksmuseet i Elverum under de årlige jakt og fiskedagene. Prisen deles ut for beste nyskapning.

I kniven han fikk denne prisen for, var skaftet laget i polert hvalrosstann, formet som en vifte. I slira var det benyttet sort rårandslær, og formen var enkel, elegant og rett.

Knivskarp konkurranse
Leif Reiersen har som sagt mistet oversikten over alle priser han har mottatt gjennom årenes løp. Bare det siste året har han mottatt sju førstepriser, og ikke mindre enn to første-priser og en andrepris i Nordisk Mesterskap som foregikk i Ludvika i Sverige. De to siste kom i kategoriene Forfinad brukskniv, klasse A og Smyckes balte, klasse A.
Da magasinet BUNAD besøkte knivmakeren hjemme på Nakkerud var han fullt opptatt med å ferdigstille kniver som skulle være med på Dyrskun i Seljord.

Leif Reiersen forteller at her er det knivskarp konkurranse, og disse prisene er i knivmakermiljøet regnet for å veie tungt og være svært betydningsfulle.

«Telemarkingene er ikke så vanskelige å ta rotta på,» sier knivmakeren med skikkelig glimt i øyet. Det tror vi så gjerne, når det er en Ringeriking med i spillet.

Leif Reiersen synes for øvrig at Dyrskun er en fin arena for å treffe knivmakerkollegaer. Her diskuteres det fag, her konkurreres det, det byttes, og ikke minst her kommer samlere for og sikre seg de siste godbiter. (Senere fikk vi vite at Reiersen faktisk hentet seg en ny førstepris på Dyrskun, lørdag 11. september i år.)

«Å være knivmaker er et ensomt yrke, i likhet med andre kunsthåndverkyrker,» sier han tankefullt. «Det blir mange timer alene på verkstedet i løpet av en arbeidsuke.»

Hederspris
Når det gjelder priser har som kjent Leif Reiersen innhentet det meste av betydning. Hedersprisen «Den sorte hånd» fikk han i 2001. Dette er også en utmerkelse Norsk Knivforening deler ut til personer som på en fortjenestefull måte bidrar til å ivareta og utvikle norsk knivtradisjon.

Leif Reiersen fra Ringerike har utmerket seg på så mange vis, og er blitt viden kjent for knivkunsten sin. Innledningsvis nevnte vi Toten og Telemarkskniven som er kjente begrep i miljøet. Disse knivtypene har høstet stor anerkjennelse og har lange historiske tradisjoner bak seg. Mon tro om det ikke nå er skapt nye begreper og at vi i fremtiden også snakker om Ringerikskniven.

Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 2/04