«Like sikkert som at 17. mai kommer hvert år, er det at man får oppslag om bunader i tabloidpressen,» skriver Heidi Gilstad og henviser til artikkelen om bunader i Dagbladet sist torsdag. Dette er helt riktig, og i disse oppslagene fremkommer en del påstander som ofte blir stående uimotsagt, og som dermed virker forsterkende på en rekke seiglivede myter rundt bunader, bunadtradisjoner og bunadproduksjon.

Mitt ønske er å klare opp i noen av disse misforståelsene, selv om jeg hverken er bunadspesialist eller språk- og kommunikasjonsforsker. Jeg har bare utgitt et par bøker om temaet bunader og folkedrakter, og er redaktør og utgiver av Magasinet BUNAD på 8. året. Sånt blir man ikke spesialist av. Mine godt og vel 20 års arbeidserfaring med markedskommunikasjon, gjør meg heller ikke til spesialist innenfor dét fagområdet. Jeg har allikevel lyst til å kommentere noen av påstandene i de to artiklene:


Kundene blir mer og mer opptatt av hvor bunaden er produsert
Steinar Nordeng er leder for nettbutikken ”Bunadstradisjoner” som selger bunader produsert i Kina. I artikkelen på torsdag påstår han: «Kundene bryr seg i hvertfall ikke om hvor bunaden er produsert.»
Her er jeg som redaktør av Magasinet BUNAD av en helt annen oppfatning. Vi får nemlig mange henvendelser fra folk som er veldig opptatt av nettopp dette. Noen av dem har opplevd å kjøpe katta i sekken, mens andre er opptatt av å unngå akkurat dette, og søker derfor kunnskap og innsikt.


Det finnes ikke noe bunadmonopol
Videre sier Nordeng: «Jeg tror mange (med «mange» antar jeg han sikter til ansatte og ledelsen i Den norske husfliden) er misfornøyde fordi bunadsmonopolet, som presser prisene opp, ikke eksisterer lenger.»
Dette utsagnet har også Heidi Gilstad grepet begjærlig i sitt innlegg på lørdag: «Et annet problem med bunadsproduksjonen er monopolsituasjonen til Den norske husfliden(DNH), som gjør at de kan ta opp til 30-40 tusen kroner for kjolen.»

Mon tro hvor Nordeng og Gilstad har funnet ut at Husfliden har monopol? For det har den helt klart ikke. Det finnes mengdevis av bunadprodusenter landet over. Store og små. Som ikke er tilknyttet Husfliden. Og de leverer, på samme måte som Husfliden, bunader av beste kvalitet.

Beviser for dette finnes i Magasinet BUNADs sider for lokalannonser. Der presenterer de lokale Husflidsutsalgene seg side om side med Stoffstugu i Numedal, Bunadstua i Harstad, Valdres folkedraktsaum, Nord-Trøndelag folkedraktsaum, Nordaker Bunader i Stavanger, Bunad- og kleloftet på Voss og mange, mange flere.

Og dersom noen skulle være i tvil: Det eksisterer ikke, og har aldri eksistert noe bunadmonopol! (Hvis det da ikke har kommet et nytt brettspill med dette navnet på markedet.)


Kostbart med bunad til konfirmanten
Gilstad sier også i sitt innlegg: «De fleste konfirmantjenter ønsker seg bunad. Dette er en kjempeindustri. For den enkelte familie med jentebarn i konfirmasjonsalder er det dyrt å følge bunadmoten, især hvis man skal velge den ”riktige” bunadsvarianten fra DNH.»

Ny bunad behøver ikke bli så dyrt som det det blir fremstilt i Dagbladets torsdags-artikkel. La meg ta et konkret eksempel: Skal konfirmanten utstyres med en Hardangerbunad, av den typen som er vist i Dagladets artikkel, kan hun velge et forkle i mønstret bomull i steden for et hvitt forkle med innfelt Hardangersøm, som nødvendigvis må bli ganske kostbart fordi det tar veldig mange timer å brodere et slikt. På denne måten er flere tusen kroner spart. Det broderte forkleet kan eventuelt stå på ønskelisten til senere. Det er nemlig helt ok å la bunaden bli et prosjekt som går over flere år. Det kommer nok av store dager i livet da et verdifullt tilskudd til bunaden kan være en aktuell investering eller en kjærkommen gave.

Det samme gjelder sølvet til mange bunader. Det er en utbredt misforståelse at en konfirmant-bunad skal være fullt utstyrt med alt tilhørende sølv. Etter gammel tradisjon var det bruden og den gifte kona som bar mest sølv. Konfirmantene var mer sparsommelig utstyrt. Så man kan begynne med noe enkelt, og så komplettere etterhvert. Ytterligere tusenlapper spart, altså.


Guttene vil også ha bunad
Videre i Gilstad innlegg kan vi lese: «Guttekonfirmantene bør få tilsvarende tilsvarende sum (tilsvarende det en bunad koster), all den tid mannsbunad ikke er kommet på moten. Jeg aner en kjønnsproblematikk her. Jentene pynter seg, mens guttene har penger på bok.»

Fremdeles ser vi nok en overvekt av jenter som ønsker seg bunad, men gutta kommer etter. Interessen for bunad blant gutter og menn er nemlig sterkt økende. Dette er en kjent sak blant alle som produserer bunader. Gjennom årene har vi presentert mange mannsbunader i Magasinet BUNAD, og skal vi dømme etter interessen og den responsen vi har fått, har disse artiklene vært like populære som dem om kvinnebunader. I siste nummer av Magasinet BUNAD presenterer vi også tre ulike mannsbunader.


Hvem er best, kona i Kina eller kona i Valdres?
Heidi Gilstad stiller seg også undrende til: «... om ei kone i Valdres nødvendigvis produserer et bedre produkt enn en kinesisk syer som følger alle regler for søm, stoffvalg og stil? Her er det snakk om ekspertise og trofasthet til sømreglene, og det er ikke noe bare nordmenn eksklusivt kan tilegne seg.»

Gilstad kan sikkert ha mye rett i dette, og temaet diskuteres også rundt om i landet. For det kan kanskje være vanskelig å forstå vitsen med å skaffe seg en bunad sydd etter gammel tradisjon av «ei kone fra Valdres». Og det kan være vanskelig å se verdien i å ta vare på en tradisjon. Det er også vanskelig å forstå hva som ligger i begrepet BUNAD. For hva er en bunad? Hva forteller den? Både om seg selv og om den som bærer den?

Det som kanskje er enklere å forstå, er at når syerskene i Valdres ikke er blant oss lenger, da er det heller ingen som kan kunsten å lage en ”rull”. Det er sannsynligvis heller ingen som vet om det skal brukes limpeplagg eller lue, om det er ei rukketrøye eller ei pipefoldetrøye som passer best - og som langt mindre vet hvordan man skal sy dem. Det er som kjent for seint å snyte seg når nesa er borte.


Verdien av immateriell kulturarv
Så poenget er altså ikke hvorvidt de kinesiske syerskene er dyktige eller ei. Poenget er at deres produkt ikke kan måle seg med tradisjonshåndverk som er lært gjennom håndbåren overlevering av kunnskap fra generasjon til generasjon. Immateriell kulturarv, kalles det på fint. Heldigvis forstår stadig flere at denne kulturarven har en verdi i seg selv. Men det finnes også dem som slett ikke har sans for dette, og som blant annet uttrykker det i avisspaltene når 17. mai nærmer seg og temaet bunad og pris på bunader blir bragt på bane. Som mener ost er ost, og bunad er bunad.


Bunadsyersker er ikke spesialister på kommunikasjon
Førsteamanuensis Mathias Thjømøe hevder at de norske produsentene må se seg selv i speilet og spørre: «Hvorfor skal noen kjøpe dette av meg? Nå har de ikke gode nok svar på dette til at folk vil betale 20 000 kroner mer for deres produkt.»

Men problemet er at bunadene bærer i seg en kompleksitet som krever en god del kunnskap for å forstå. Og de som sitter rundt omkring i alle landets systuer er vanligvis hverken spesialister på markedskommunikasjon eller i stand til å gi tabloide svar. De er spesialister på å sy bunader! I Magasinet BUNAD forsøker vi å gi bunadinteresserte innsikten de trenger for selv å gjøre seg opp en mening og på grunnlag av dette gjøre begrunnede og trygge valg av bunad. Bare så synd at vi har et altfor lite markedsføringsbudsjett til å nå ut til alle landets potensielle bunadkjøpere med kunnskapsformidlingen vår.

Men mitt inntrykk er likevel og heldigvis, at færre og færre sier som damen i Jarlsberg-reklamen: Samma det vel: Ost er ost!





Heidi Fossnes
Redaktør
Magasinet BUNAD