Da Magny Karlberg overtok jobben som leder av Landsnemnda for Bunadsspørsmål etter Åse Lange i 1980 var hun ganske alene. Hun tok fatt på det gedigne arbeidet og fulgte Aagot Noss’ solide fotspor i en uavbrutt jakt på norske drakter og bunader i det ganske land, så nær som i Finnmark, der samene - forståelig nok -  vil styre sin egen draktforskning og gjøre sitt eget feltarbeid.

Der Aagot Noss tok seg fram på sin sorte DBS 1940 modell tok Magny riktignok et skritt i retning mot nyere tid: hun byttet ut sykkelen med bil og fly. Landsnemnda skiftet snart navn til Bunad- og folkedraktrådet og flyttet til lokaler strategisk beliggende ved Valdres folkemuseum i Fagernes. I dag - tjue-fem år etter - er sekretariatet forsterket til sju ansatte og arkivet inneholder nærmere seksti tusen draktregistreringer, ikke minst takket være den driftige direktøren fra Øystre Slidre. Magny Karlberg er glad i jobben sin:

- Det handler om å nå fram til folk, finne draktskikker med røtter i ulike perioder. Å få gløtte på kistelokkene rundt omkring. Jeg har truffet så mange ildsjeler i denne jobben, kan du tro. Det har vært et privilegium. Det eneste problemet er at jeg ikke er så flink til å kjenne igjen folk, men klærne deres, de kjenner jeg igjen, smiler Magny. Hun er viden kjent for å huske selv de minste detaljer.

Draktskikk er nøkkelen til samfunnsforståelse
Direktørens første mål var øke registreringene gjennom å rekonstruere kvinnebunad fra Øvre Valdres, et arbeid hun allerede var i godt i gang med.

- I Valdres kom den gamle draktskikken lite til syne i de to broderte kvinnebunadene som var her, selv om de var fine. Jeg fant ikke gammelt materiale. I slekta mi fant jeg draktbiter som ikke passet inn i det nye. Feltarbeidet gjorde jeg alene, sier Magny, som dermed tidlig lærte hvor viktig det var å få hjelp. Siden har hun hjulpet andre.

- Jeg skjønte jo fort hvor spennende dette arbeidet var. Draktmaterialet jeg fant kunne fortelle om likhet til Hallingdal og Sogn, men ikke til Gudbrandsdalen. Hvorfor var det slik?, spør Magny. - Hvorfor lå vi så langt tilbake i utviklingen her i forhold til i Gudbrandsdalen? Selv om jeg ikke fant alle svar, forsto jeg viktigheten av å kjenne noen som kan bistå i en slik leting.

Draktkunnskap kan peke fremover og bakover i tid. De fleste som starter med rekonstruksjon av gamle drakter ønsker å gå dypt inn i problematikken: Hvorfor gikk de slik kledd og ikke slik? Hvorfor er det renessanse-påvirket draktskikk i Valdres og ikke i Gudbrandsdalen? Draktskikker forteller om økonomiske forhold. Nedre Valdres hadde for eksempel lettere tilgang på moten enn Øvre Valdres hadde.

Draktskikken er nøkkelen til å forstå samfunnet. Den forteller om tette og nære bånd, om hvordan både fattigdom og rikdom virket konserverende. Folk var stolte. De holdt fast ved sitt. Noen hadde bedre råd til å vise opp seg. Det er spennende å se hvordan skikkene har endret seg over tid og hvordan visse type drakter dominerer i visse områder.

Stor etterspørsel
Bunad-og folkedraktrådet mottar mange ønsker om rekonstruksjoner av bunader. Det er gjerne enkeltpersoner eller lag som ber om bistand til å finne ut av draktskikken sin. 

- Hvordan klarer dere å dekke etterspørselen? Det holder vel ikke med fem-seks stillinger i Fagernes når dere skal lete etter draktskikker i hele landet?

- Nei det klarer vi ikke. Vi kan ikke gjøre feltarbeid uten lokale grendekvinner og menn. Derfor har vi et opplegg med lokale grendekontakter. De er våre «støvsugere» ute i distriktene.

Når folk ringer og tar kontakt med Bunad-og folkedraktrådet vil de gjerne fremstå som «rett-troende». De spør ofte om hva som er «godkjent». Det ordet brukes ikke her.

- Vår oppgave er å peke på hva som er i samsvar med tradisjon, fremholder Magny Karlberg. - Folk får bruke det som de vil. Det gjør de også.

- Hender det at folk blir såre?

- Ja visst. Dette betyr mye for folk. Man skal være svært forsiktig med å si til folk at de er feil kledd. Det er flott at folk varierer og ikke lager uniformer. Det er imidlertid lett å blande kortene og sette sammen draktdeler fra ulike tidsperioder. Noen steder i Hordaland kan man for eksempel se bringeduker som hører til en eldre draktskikk enn andre deler av drakten.

- Bunadpolitiet, hvem er egentlig det?

- Ja, si det? undrer Magny. - Jeg tror det er hver enkelt av oss. Alle som vil ha bunad mener jo noe om hvordan drakten skal være. Med et godt kildemateriale kan man trygt variere.
 

Folk vil ha fine klær
Mange står på venteliste for å få hjelp til å rekonstruere drakter. Det er et stort arbeid.

- Først skal grendekontaktene våre støvsuge området for detaljer og materiale, men vi må også lete i naboområdene, som kan gi viktige spor, forteller Magny. 

Bakgrunnskunnskap søker vi blant annet gjennom klær, skriftlig materiale, akvareller og ikke minst, Aagot Noss’ bøker. Så må vi ha tak i rett materiale og vi må sikre oss at de nødvendige teknikkene beherskes. Det er ikke lenger en selvfølge at mor kan sy. Siste generasjon som er fortrolig med nål og tråd og veving er snart i ferd med å dø ut her i landet.

- Mønsteravpasning er også et vanskelig felt, poengterer Magny. - Moderne mennesker er høyere og videre enn folk var i gamle dager. Vi kan imidlertid ikke bruke moderne graderingsprinsipper og bare forstørre klærne. Da er det lett å ødelegge stilen.

- Hvorfor er det så populært med bunad i dag?

- Det handler mye om gruppetilhørighet. Jeg tror ikke vi skal dra det med røttene for langt. Det er fine klær, sier Magny. - Og det vil folk ha. «Alle» vil ha bunader. Men de fleste ser ikke lenger forskjellen på fabrikksydd eller skreddersydd bunad.

- Folk flest kan vel snart ikke bedømme kvaliteten på arbeidet heller?

- Nei. Det har du rett i. Den kulturelle kapitalen folk hadde før blir ikke ivaretatt.

Utfordringer
Underveis i feltarbeidet dukker det stadig opp dialektord og uttrykk som beskriver nøyaktige detaljer i forhold til plagget. Uten kunnskap om lokale dialekter er det vanskelig å lage samlebetegnelser som kan nyttes i en standardmal når man skal registrere på data.

- Vi må ha gode søkeord, samtidig må vi finne gode standardnevninger og ta vare på dialektnevningen. Litt av en utfordring, men her er vi kommet langt, sier Magny Karlberg. Hun ønsker å registrere alt elektronisk, noe hun nå søker om midler til.
  

- Budsjettet har vel vært stramt til tider?
  

- Ja, men det er greit, sier direktøren, som er kjent for å ha snudd på skillingen mang en gang. - Vi har ikke hatt noe behov for å sløse! Vi har hatt et veldig trivelig og nyttig samarbeid med departementet, legger hun til.

- Hva har vært det morsomste du har vært med på i denne jobben?

- Det er vanskelig å trekke fram noe spesielt, det har vært så mange gleder og utfordringer, sier Magny Karlberg. - Samarbeidet med Bentein Baardson i forbindelse med OL 94 på Lillehammer var spesielt artig. Det var både morsomt og krevende, ja til og med litt kronglete. Vi skulle vise det genuint norske i bunadparaden, altså måtte vi konsentrere oss om bunader utgått fra folkedraktene. Dermed var det flere som ble lei seg, når deres bunad ikke var med, minnes Magny. - Resultatet ble vi likevel svært fornøyd med.  

Utstillingen «Crowns and roses - The living tradition of Norwegian national costume» som ble laget i samarbeid med utenriksdepartementet i 1999 og vist flere steder i Storbritannia var også et utrolig spennende prosjekt. En noe ombygd variant er vist i Baltikum i forbindelse med FOKUS BALTIKUM, et kulturelt samarbeidsprosjekt mellom Norge og de baltiske land. I dag har vi kontakt med flere derfra som ønsker å lære av oss.

- Ikke alle ser viktigheten av arbeidet deres. Unge Høyre foreslo jo i sin tid å legge ned hele rådet?

- Ja det har vært noen forsøk på det opp gjennom årene, smiler direktøren. - Men det har aldri blitt noe av. Det er vel mange nok som ser betydningen av det vi driver med og de har antakelig  tenkt at: «Pytt! Den vesle summen er ikke bryet verdt.»

Hva nå?
- Etter et kvart århundre i bunadens tjeneste, hva er ditt mål?

- Vi må lete mens det ennå er tid, og fortelle om det vi finner! Vi ser nå det siste ledd i draktutvikling i Norge. Det viktigste arbeidet vårt er å samle kunnskap mens vi ennå kan. Men vi er helt avhengig av lokal interesse. Hvis ikke bygdefolket vil, kan ikke vi brase inn og begynne feltarbeid på egen hånd, sier Magny. Hun er også opptatt av at man ikke må samle i lader for sin egen del, ikke øremerke til egen forskning. Bunad-og folkedraktrådet forsøker derfor å formidle kunnskap på mange nivåer. Mye av dette arbeidet er systematisert gjennom universitetsfaget «Drakt og Samfunn». Utstillingen i lokalene ved Valdres folkemuseum blir flittig besøkt, og har selvfølgelig en stor betydning i formidlingsarbeidet. I tillegg driver rådet kursopplegg om ulike teknikker og arrangerer seminarer for varierende målgrupper. Et av satsningsområdene er barn og unge.

- Det hender ofte vi får besøk av ungdomsskoleelever som arbeider med prosjektoppgaver og ønsker hjelp fra oss, forteller Magny. Tekstilstudenter fra akademiet i Rauland søker ofte råd her, det samme gjør mange av landets bunadhåndverkere. Nå - i 2005 – får vi dessuten veldig mange spørsmål angående lokale klesskikker i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905. Et av våre hovedanliggender vil likevel alltid være å  støtte folk som står oppe i en rekonstruksjonsprosess, å bidra så de kommer i mål. Her er nok å gjøre, skal jeg si deg! forsikrer Magny Karlberg. Og vi tror henne.

Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 1/05