Jo flere sidtrøyer jeg har studert, jo mer enig blir jeg med Tønsberg. Stuttrøyer kan nok være stilige plagg, men jeg syns de er ensformige og mangler særpreg. Sidtrøyene derimot har karakter, jeg vil nesten si de har sjel. De fleste sidtrøyene var naturfarga gråtrøyer i kvitt eller grått, og ofte med et enkelt snitt. Men med empiretiden kom de høgliva mørke sidtrøyene sydd i svart eller mørkbrun vadmel. Det er disse jeg har forelsket meg i. Dette var stasplagg med fløyels-kanting på krage og stolper, store blanke knapper, gjerne i sølv, og med et ganske intrikat snitt i ryggen av trøya. Håpet mitt er at jeg skal kunne rekonstruere en kledning med noen av de eldste trøyene av denne typen, det vil si omlag perioden 1820-50.

Farge
Etter en reise i Hallingdal i 1743 skriver fogden Ivar Wiel at «kvindene når de ere formuende, [går] i røde trøyer og sorte skjørter med messingbelter». Men mennene var like glade i farger og pynt som kvinnene. Jeg har talt opp fargen på trøyene nevnt i 71 skifter fra Flå og Nes på 1700-tallet. Det var 34 kvinneskifter og 37 mannskifter med tilsammen 85 kvinnetrøyer og 146 mannstrøyer.
Flere hadde bare 1 trøye, mens en mann etterlot seg 15 trøyer. I gjennomsnitt hadde kvinnen 2,5 trøyer og mennene 4 trøyer. Bare bondeskifter er tatt med. Det var 62 trøyer uten farge nevnt og som antaglig var naturfarga grå eller kvit. Trøyene ellers var: 21 i skinn, 38 grå, 38 svarte, 53 røde, 12 blå, 3 brune, 3 kvite og 1 gul. Teller en opp de som hadde minst en trøye av en bestemt farge, finner en at 19 kvinner hadde svart, 28 rød og 5 blå trøye.
For mennene får en 7 med svart, 15 rød, 8 blå og 3 brune. Vi ser at rød, den gildeste av fargene, er den mest populære. De rikeste skiftene hadde naturlig nok flest fargede trøyer, så det var nok økonomi og ikke mote som begrenset bruken av fargerike klær.

Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 3-2008. Du kan bestille bladet ved å klikke her...

Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...