Hetta har eksistert i ubrutt tradisjon fra andre halvdel av 1600-tallet og omtrent fram til vår tid. Men muligens går tradisjonen med bruk av hette enda lenger tilbake i tid.

Betegnelsen «hette» kan virke litt forvirrende, fordi det egentlig betyr to forskjellige ting. Det er på den ene side en av de sju bestanddelene i de gifte kvinnenes hodeplagg, men samtidig blir betegnelsen brukt om hele hodebunaden samlet. Men la oss ta en ting av gangen, samtidig som vi ser på hvordan Anne Rudnengen setter på hodeplagget:

Hodeplagget består opprinnelig av hårband, hetterull, hette, hetteband, skuve, hette-knipling og slør eller lykkjeplagg. Opprinnelig ble hårbandet fletta inn i det lange håret og ringa opp, det vil si lagt i en bue på bakhodet. Men som tidligere nevnt, jukser de litt med ferdige hårruller fordi de fleste har for kort hår i dag. Modellen vår har til og med skikkelig kort hår. Vi lurer på hvordan i all verden Anne har tenkt å få feste for hårrullen i dette korte håret.

- Bare jeg har såpass som tre cm hårlengde å jobbe med, er vi berga, sier Anne. Og tro det eller ei. Kort tid etter har hun festet strikkene i modellens hår. Det er de korteste museflettene vi har sett! Men Anne er trygg på at dette skal gå bra.

Selv en kort og gjenstridig pannelugg må gi tapt og legge seg flat når Anne gnir den inn med slettevatn og tar fram lusekammen. Så binder hun fast hårrullen med hårstrikkene som allerede er på plass, og da er grunnarbeidet gjort. Dette gjelder for alle hodeplaggene vi får se her. I dette tilfellet brukes det en hårrull med påmonterte fletter.

Så bindes skuven fast midt bak. Skuven er den fargerike hårdusken som vi ser både hos jenter med huvuklut og pannelin og hos hette-kjerringene.


Les mer om hettebunadene i Øvre Hallingdal i Magasinet BUNAD nr. 2-2006.

Du kan bestille bladet ved å klikke her...

Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...