Jentene som innleder artikkelen vår har begge gamle plagg som tilbehør til bunadene sine. Både hukkuband, lue og sjal er bortimot 200 år gamle. Vi er engstelige for å slippe dem ut i snødrevet med slike verdifulle klenodier på seg, men blir forsikret om at disse plaggene har vært ute en vinterdag før. Så vi løper ut i Bergmannsgata så snøen fyker.

- Her er det flust med fine bakgrunner, sier fotograf Eva. - Hele Røros er jo nærmest en historisk kulisse.

Innimellom opptakene må vi inn på bakrommet hos Margot for å varme oss, og dessuten siger vaffellukten fristende ut til oss. Mens vi setter til livs varmende kaffe og deilige vafler forteller Margot om hvordan det hele begynte:

- Det startet faktisk med at det kom ei dame fra Telemark for å lære oss å danse folkedans. Ved slutten av kurset skulle vi holde en oppvisning på hotellet i byen, og da meldte behovet for bunader seg. Det var det knapt noen av oss som hadde på den tida. Så vi måtte ut å låne litt her og der, slik at vi ble sånn nogenlunde presentable til oppvisningen. Men da vi først hadde blitt bitt av danse-basillen, kunne vi jo ikke fortsette med innlånte gevanter med nylonfôr og det som verre var, ler Margot.

- Vi begynte å se på hva som fantes av gamle klær fra Røros og omegn. Det viste seg å være mye spennende. Så for å få oversikten skjønte vi at her ville det være klokt å gå systematisk til verks. Vi var først 15 damer som kom sammen og dannet ei bunadnemnd. Deretter begynte vi så smått det møysommelige arbeidet med å registrere de gamle plaggene vi fant. Etterhvert har vi registrert mellom 3.500 og 4.000 plagg, så her er det nok å ta av, forteller Margot.

- I dag består Rørosdraktnemnda av fem personer, og når det gjelder registrerings-arbeidet, så har vi samarbeidet tett med Bunad- og folkedraktrådet de siste 10 årene.

Margot trekker ut skuff etter skuff med reistreringskort. Her er hvert eneste plagg sirlig kartotekført med bilder og alle tenkelige data om tid, sted og materialer.

- Vi har funnet noe tekstiler fra 1700-tallet, for eksempel brudestakken og noen luer. Ellers skriver det meste seg fra tiden mellom 1820 og 1850-60. Noe av dette materialet fant vi i museer, men det aller meste har vi registrert hjemme hos folk, forklarer Margot.

Det meste karakteristiske med Røros-drakten er kanskje hodeplagget som kalles ørhuve. Den brukes både av jenter og gifte kvinner. Men jentene kan her, som mange andre steder, være mer fargesprakende enn sine gifte medsøstre. Som vi kan se på bildet øverst på denne siden og på bildet til venstre, har jenteluene ei rød sløyfe bak. Denne kalles dusk. Selve lua kan være av mønstrete silke, eller med silkebroderi. Margot viser oss ei vakker gammel lue som de først trodde var i brosjert silke. Så viste det seg ved nærmere ettersyn at det fine blomstermønsteret ikke var vevet, men brodert! Kjøpestoffer av denne kvaliteten var dyre, og ikke alle hadde råd til slikt, og kanskje heller ikke tilgang til det. Men fine ønsket de selvsagt å være allikevel. Dermed løste kvinnene problemet ved å broderte med parallelle vannrette sting for å få det til å se ut som vevet stoff med brosjeringer.

- Det er faktisk så likt at vi måtte på vrangen for å konstantere at dette faktisk var brodert og ikke vevd, forklarer hun videre.

Under haka henger hukkubandet, som er ei sløyfe laget av et bredt silkebånd. Jentene kan også her velge blant mange farger og mønstre, mens konene pent må klare seg med svart, både i lue, dusk og hukkuband. Margot viser oss også noen svarte silkeluer med blå og hvite perlebroderier. Noen med blomstermønster og noen med enklere grafisk mønster, men med det til felles at de er brodert med bitte små perler. Faktisk de minste vi noen gang har sett. Noen mener at disse luene har vært brukt av eldre ugifte kvinner, mens andre funderer på om de kanskje kan ha vært brukt av jenter i sorg.

Etter hvert som ferdig pyntede modeller kommer inn på systua, kommenterer vi de store variasjonsmulighetene som ligger i disse draktene. Ingen av jentene er likt kledd. De har forskjellige farger på sjal, forklær og luer. Og bare et par av dem har samme rutestoff i stakkene sine.

- Ja her er mangfoldet stort, sier Margot. Vi har til en hver tid en rekke forskjellige rutevarianter å tilby kundene våre. Og for å unngå at det blir for mange like stakker, vever vi opp kun én rull, det vil si 100 meter av hvert rutemønster. Når rullen er tom, vil ikke dette stoffet bli å få tak i lenger. Da vever vi opp en annen rutekombinasjon. Vi har mer enn nok å ta av i arkivskuffene våre!

- Tror vi har vevet opp 15 forskjellige til nå, sier Margot.

Alle jentene har på seg skjøttrøye. Den er riktig lekker med ettersittende fasongsydde ermer, motfolder i ryggen og oppsplittede skjøter foran. Konene har en trøye som kalles spensel. Denne har ermer som er vide øverst og trange fra albuen og ned til håndleddet, en såkalt skinkeermer. Denne trøya er tett-sittende i livet, men har en kappe fra livet og ned, som ligger i fine rynker bak.

Margot Sollie begynte med bunadsøm hjemme, innimellom gardsarbeidet. Men i 1985 startet hun Rørosdraktstuggu i Berg-mannsgata sammen med tre andre damer. To av dem falt fra etterhvert, så Margot fortsatte sammen med May Dagmar Svendsen. Da Husfliden, litt lenger ned i gata skulle selges, fikk Margot med seg to karer med «penger på bok», og kjøpte den. Dette var i 2003.

- Hvor er May Dagmar i dag da? spør vi.

- Nei, hun har ikke tid til å være her nå, for Martnan er rett om hjørnet. Hun er faktisk med i «Fôrbondsracet» som går fra Sverige og hit til Røros, så hun sitter nok bak i ei slede akkurat nå, tenker jeg! Ellers er vi for tiden tre som syr bunader og halvannen dame som betjener butikken. Margot forteller videre at omtrent en fjerdedel av omsetningen deres kommer fra bunadproduksjonen. Resten dreier seg om strikking, veving, brodering og forskjellige gaveartikler.

- Vi merker en økende interesse for broderi nå, og det er veldig koselig, sier hun. - Vevmiljøet er også ganske aktivt her på Røros. Så nå har vi innredet ei vevstue oppe i 2. etasje. Hit kan vevinteresserte komme og hente inspirasjon, se på garn og mønster, og det som er i gang i veven. Behersker du ikke vevkunsten selv, kan du bestille vevnader av forskjellige slag her.

Margot viser oss to store lekre skinnfeller med vevde åklær.

- Disse er akkurat klare til levering. Her har kundene valgt ut farger og mønster selv, og vi har sydd fellene og vevd åklene.

I en gyngestol ligger det også en lekker fell med vevd åkle. Vi får bare lyst til slå oss til og bli der, men flere modeller er klare til fotografering, så da er det bare å kle på seg og komme seg ut i snøføyka igjen.

- Hva hadde de på beina her på Røros før i tida da? spør vi. Det måtte vel være noe solide greier som tålte en fimbulvinter eller to?

- Mannfolka brukte nok finnstøvler og kvinnene finnsko. De var sydd av reinskinn. Mange sydde også sko selv av vadmel med skinnsåle, nesten som Nesnalobbene vi kjenner i dag. Men vi har også noen fine sko her, som det hadde vært veldig artig å fått kopiert. Vi har i det hele tatt nok prosjekter å ta tak i, ler Margot. - Innimellom må vi jo utdanne oss litt også.

Både hun og May Dagmar fikk svennebrev i 2003. Margot var også med i det første kullet som gjennomførte utdanningen «Drakt og samfunn». Men hun har også tanke for andres utdanning, ved å sitte i prøvenemnda for Trøndelag. Der har hun hittil vært med på å eksaminere 25 nye bunadtilvirkere.

- Det er både viktig og spennende å lære nye ting. Vi blir aldri for gamle til å lære! Nå går jeg også på sykurs i Danmark én uke hver høst. Der har jeg lært mange lure knep og teknikker jeg ikke kunne fra før. Blant annet tamburering. Det har jeg lyst til å arbeide videre med, for vi har et nydelig hvitt tamburert sjal her, som bare ligger og venter på å bli kopiert, sier Margot som aldri blir lei av å jobbe med Rørosdrakten.

- Det er like morsomt nå som da jeg startet for mange år siden. Men nå må jeg avgårde for å rekke mandagsdansen, sier Margot.

- I dag er det Rørospols. Dere er velkomne etter opp til Sangerhuset. Der skal dere nok få svingt dere!

Vi synes det kunne være fint å avslutte en fantastisk dag på Røros med en aldri så liten svingom. På Sangerhuset var det stinn brakke. Rørosinger i alle aldre og fasonger på gulvet og et dugelig spelemannslag på scenen, sørget for at «nasjonaldansen» på Røros ble praktisert, så lett som bare det. Det vil si; det så ganske enkelt ut...., men var det ikke! Redaktørens første runder med Rørospols var i hvertfall ikke noe å skrive hjem om...



Artikkelen er gjengitt i sin helhet fra Magasinet BUNAD nr. 1-2007