Grove hender skaper og former i stillhet de fineste kruller og knupper og kruser. Det er hemmelighet og forventning i hele tunet. Til og med ungene trår stillere enn vanlig. Den gamle eika senker greinene beskyttende over virksomheten i jordkjelleren, slik hun har gjort i generasjoner. Langt om lenge går lemmen opp. Så står han i tunet og retter ryggen. Øynene hans er røde og såre, og han oser av sur røyk. Men i de svarte nevene blinker det vakkert av edelt håndverk. Mens gårdsfolket stimler sammen med vantro gisp og høylydt beundring, slår Peik et par tilfredse slag med halen. Vel fornøyd med dagens dont.


Hemmelig håndverk
I laugs-perioden fra 1500-tallet til 1839 var gull- og sølvsmedkunsten forebeholdt by-håndverkerne. Bonden hadde ikke lov til å smi sølv, og måtte drive sin kunstneriske virksomhet i skjul for offentligheten. Myter og sagn har spunnet et hemmelighetens slør rundt bondesølvet og gjort det utfordrende for ettertiden å kartlegge og klassifisere dette håndverket. I motsetning til by-sølv som var stemplet med produksjonsår og opphavsmann, hadde sølv produsert av bondesølv-smeden, naturlig nok, ikke annet identifiserende kjennetegn enn kunstnerens personlige håndlag sveipet inn i sølvstasen.


Hvor kom sølvet fra?
Først med sølvgruvene på Kongsberg fikk Norge en egen sølvproduksjon av vesentlig omfang. At det har vært funnet og hugget sølv lenge før den tid, forteller en rekke sagn og legender oss. Et sted måtte jo dessuten bondesølvsmeden få råmaterialet fra. Mesteparten av sølvet som kom i bondesølv-smedenes hender fant riktignok illegale veier ut av sølvverket på Kongsberg.

Alle forbudene og forordningene som fantes mot smughandel med kongsbergsølv taler sitt klare språk om at nettopp dette var en utbredt virksomhet. I blant kunne det likevel synes som om enkelte bønder hadde sine egne sølvgruver å øse av, noe som kanskje ikke var så langt fra sannheten. Fant bonden først en sølv-åre på eiendommen sin, var han i alle fall ikke videre interessert i å fortelle det til konge og fut, eller andre offentlige myndighetspersoner. Særlig i området Setesdal, Telemark, Numedal og Hallingdal verserer det mange historier om funn av sølv i fjellet, det er også i disse områdene bondesølvsmedene har vært mest aktive. Utsagn, som dette fra Telemark, om at «kua æ paa Vreim aa kalven æ paa Kongsberg», finnes i liknende former ulike plasser, og hinter om at sjølveste sylvstuven finnes andre plasser enn på Kongsberg.

Slike sagn må nok sies å være noe overdrevet, selv om de åpenbart har en kime av sannhet i seg. Sikkert er det i alle fall at fant bonden sølv, var han kar om både å hogge det ut, og smi det til. Fra forhistorisk tid regner man med at det var jernsmeden som også smidde gull og sølv, og en nevenyttig bonde var sin egen smed. Også sin egen sølvsmed. Kunnskapene har gått i arv fra far til sønn siden norrøn tid, og kanskje lenge før det.

Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 2-2009. Du kan bestille bladet ved å klikke her...

Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...