I vikingtiden vevde kvinner veggtepper som ble hengt opp bak høysetet ved spisebordet.
Solen, olavsknuter, livets tre med fugler, rombe-formede fruktbarhetssymboler og gudinner med hevede armer var symboler som ble brukt på disse teppene. Vi vet ikke når teppene ble byttet ut med lange linduker, men det finnes slike store seremonielle duker med broderte initialer og årstall fra slutten av 1500-tallet. De hang bak høysetet til jul og ved brylluper. Noen steder har broderier med store kvinnefigurer vært flankert av de samme symbolene som på vikingtidens veggtepper.
Tekst: Mary B. Kelly og Helga Fahre Bergland Oversettelse: Camilla Fjeldstad Miller Foto: Helga Fahre Bergland, Tove Fossnes og Heidi Fossnes
Litt historie
På 1800-tallet var det vanlig å bruke disse store seremonielle dukene ved familieritualer og feiringer, spesielt i Midt- og Øst-Telemark. På denne tiden ble Nordiska Museum grunnlagt i Stockholm, og i 1873 ble samler og kurator Torjus Leifsson og flere andre sendt til Norge på vegne av museet for å samle og kjøpe opp slike seremonielle tekstiler fra norske bondegårder. Leifsson fikk raskt tak i de aller eldste og mest imponerende høysetedukene og sendte dem til Sverige. Først i 2001 ble noen av disse tekstilene sammen med annet norsk folkedrakt-materiale tilbakeført til Norge og tilhører nå samlingen til Norsk Folkemuseum i Oslo.
Seremonielle duker og klær
Noen av de mest spektakulære høysetebrudedukene kjennetegnes ved at de er omtrent 70 x 100 cm, har to-delte frynser i nederkant og ikke minst på grunn av sin spesielle ikonografi. Mange av dem har årstallet innbrodert og noen er også utstyrt med brudens initialer.
De fleste dukene er kommet fra Telemark: Tinn, Hjartdal, Heddal, Bø, Sauherad, Gransherad og Siljan ved Skien samt Numedal i Buskerud. Disse broderiene er blant våre rike kulturskatter, men de har vært lite studert av norske forskere siden de var så lenge i Sverige. De fleste var faktisk ikke klar over at de i det hele tatt eksisterte. Samlingen inneholdt også mange klesplagg laget for spesielle anledninger, som for eksempel barnedåp, bryllup og begravelser. Dette understreker våre etnografiske data fra 1800-tallet om at seremonielle plagg fulgte nordmenn hele livet; fra vugge til grav.
Dåpsklærne, kinnlag og lue, var brodert med symboler som skulle beskytte den lille mot onde makter før det ble døpt. Det samme gjaldt plagg for brudepar, slik som hodeplagg, skjorter, belter og hattekluter. Men i tillegg var disse utstyrt med broderte fruktbarhetssymboler.
Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 4-2009. Du kan bestille bladet ved å klikke her...
Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...
Tips en venn
Skriv ut
