I Magasinet BUNAD nr. 3-2009 fikk vi stifte bekjenskap med denne fine gjengen fra Skåne. Da var det barnedåp i Seglora Kyrke på Skansen. Men Skansen er
et stort og flott friluftsmuseum med gårder fra hele Sverige. Og vi måtte selvsagt ta med damene, som representerer fire generasjoner, til «hjemlige trakter» i Skånegården.
Oldemor May Britt, mormor Ulla Britt mamma Anna og hennes datter Alva trivdes blant alle dyrene i det koselige tunet. Der ble de møtt av selveste symbolet for Skåne, Skånegåsa. En flokk på fire så ut til å trives som fotomodeller og hadde stor sans for å være midt i fokus.
Skånegården kommer fra det grøderike slettelandskapet i Högs Sokn i søndre Skåne og ble flyttet til Skansen sten for sten. Den ring-byde gården lå midt ute på en stor forblåst og skogløs slette. Der var det dårlig med tilgang på trematerialer, men nok av leire og halm. Bolighuset er bygd i bindingsverk og kledd med panel. De eldste delene er fra begynnelsen av 1800-tallet. Dette syntes vi var en perfekt ramme for fotografering av de flotte draktene fra Skåne.
Anna Löfgren som er levende opptatt av både mat, klær og dans i tidligere tiders Sverige, forteller oss om familiens drakter som kommer fra Torna Herad i Malmöhus Län. Det er området rundt Lund, som ligger like ved Malmø:
- Det som skiller ungjenter fra gifte kvinner er først og fremst hodeplaggene. De ugifte har piglock, slik som min datter Alva har her. Enten gjør man en oppombinding med røde ullband, ellers går det an å bruke en løs lokk laget av røde ullband som virres rundt linblånor som settes på hodet med håret hengende løst. Dette brukes først om femst til høytidsdrakten. Til hverdags har både gifte og ugifte vanlig mørk klut, et tørkle som knytes i nakken slik at det henger som en pose bak. Piglocken kan brukes til hverdags også. De gifte kvinnene kunne også ha albuaknapper, forklarer Anna og viser oss de fine forgylte sølvkulene på trøyen sin.
- Mine albueknapper er fra 1500-tallet, og vi kan se klare paralleller til det samiske draktsølvet. Denne typen store runde knapper er beskrevet både hos samene og i den frisiske draktskikken. De er også omtalt i Nord-Tyskland og på Island.
Anna er en habil draktsyerske, som behersker både byfine 1700-tallsdrakter og folkedrakter fra 17- og 1800-tallet. Aktiv som hun er, både innen dans og andre historiske arrangementer, er hun en storbruker av historiske klær. På vårt spørsmål om hun syr alt dette for hånd, svarer hun:
- Jeg syr både for hånd og på maskin. Alle synlige sømmer syr jeg for hånd, og det som ikke synes, syr jeg på maskin, og grunnen er rett og slett mangel på tid, svarer hun. Med fire barn og en mann som alle er aktive dansere, må jeg ty til maskinen innimellom for å holde dem med klær i passelig størrelse. Men Alva sin serk har jeg sydd helt for hånd.
- For en tid siden kom vi ved en ren tilfeldighet over to ruller med håndspunnet og håndvevd lin fra forrige århundreskifte! Av et slikt stoff var det selvsagt moro å sy serken hennes for hånd. Så der holdt jeg symaskinen langt unna, ler hun.
Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 4-2009. Du kan bestille bladet ved å klikke her...
Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...
Tips en venn
Skriv ut
