Skjeggedalsdrakten:
Fra isolasjonsmateriale til Bunad

Fillene det her er snakk om ble funnet som isolasjon rundt et vindu på gården til Liv Ann og Børuf Skjeggedal i Åmli, da de skulle bygge om huset en gang i 1960-årene. Liv Ann forteller at hun la fillene i en kasse og satte den på loftet. Der sto den godt, helt til Torild Fossnes kom til gards for å regeistrere gamle plagg. Torild er nemlig en skikkelig snushane når det kommer til gamle tekstiler, og da særlig klesplagg. Og hun er ikke noe nybegynner på området: Hun har svenne- og mesterbrev i kjole og draktsøm, svennebrev som bunadtilvirker, hun har holdt utallige bunadkurs, og ledet det toårige fylkesprosjektet med registrering av gamle drakter. Hun startet sitt eget firma, Fevik Folkedrakt i 1995. Der syr hun først og fremst mannsbunader. Nå påstår hun riktignok at hun skal begynne å ta det litt med ro. Det var visst noe med en oppnådd pensjonsalder ...

Men tilbake til fillekassen: Torild så verdien i kassens innhold, og tok for seg bit for bit. Draktdelene ble spent opp på en tavle, og stor var overraskelsen da det viste seg at fillene var rester etter en hel drakt! Drakten bar preg av å ha vært velbrukt.

- Den hadde vært lappet på og reparert, og hadde sikkert sunket i gradene fra festklær til mer hverdagslige gevanter, før den til slutt endte som isolasjonsmateriale, forteller Torild.

Hun regner med at drakten skriver seg fra siste del av 1800-tallet. Dette forklarer hun blant annet med de lange selene, som gjør at oppluten blir sidere. Det har sine røtter i biedemeierstilen.

- Det å tidfeste tekstilene helt nøyaktig er ikke lett, sier Torild. Derfor rådførte hun seg med Norsk institutt for bunad og folkedrakt, daværende Bunad- og folkedraktrådet, som var enige i hennes antagelser når det gjaldt tidsperiode.

Les hele artikkelen i Magasinet BUNAD nr. 4-2010. Du kan bestille bladet ved å klikke her...

Og vil du abonnere, kan du bestille dette her ...